Oslo i januar. En kald vind trekker over Løvebakken. Politikerne haster inn og ut av porten til Stortinget. Hva gjør de med utfordringene verden står overfor der inne? Det er like mange fattige i verden som kroner brukt på en garasje under huset til våre folkevalgte. Skadelig forurensing rammer Oslo-borgere så vel som innbyggere i Beijing.
Vi ser mot havna, derfra kan vi vente at Dammann kommer gående fra Nesoddbåten. Dahle kan komme fra hvor som helst, Marka eller kanskje fra Youngstorget og Turistforeningen.
Dammann kommer først, i fint driv uten noe på hodet. Så kommer Dahle i full turhabitt, som en levende reklame for foreningen han er æresmedlem av. Gjensynet er rørende. De gir hverandre en bjørneklem, oppriktig glade for å se hverandre.
Disse to har gjort mer for å åpne øynene våre for miljøspørsmål og verdivalg enn de fleste. Men slik det utvikler seg lurer vi på, når de ser seg tilbake, ville de gjort noe annerledes? Burde de som løven bak dem kan, brølt høyere?
SAMMEN MED tidligere biskop Finn Wagle har de stiftet sitt eget ”eldreråd”. De møtes en gang i måneden på en dertil egnet kafé der de trer rett inn i ekkokammeret sitt. Ikke noe tomt snakk, rett på sak. Kunne de åpnet for flere? Hva med en slags kontortid, en tirsdag i måneden, der de tok imot yngre folk som trenger påfyll?
Med den tålmodigheten (og staheten, for så vidt) som kjennetegner 80-åringer gyver de løs på kjerneverdiene som preger dem. Rolig, men engasjerte forteller de om den økonomiske veksten som ikke kan fortsette, rettferdighetsprinsipper, hva bærekraft er i praksis; nok til alle, ikke mye til få. Virkemidlene er ifølge dem mange; flere midler til forskning på ny teknologi, større fokus på småbønders rettigheter, jordvern, borgerlønn, kortere arbeidstid, mer fritid… På vei til Kaffistova luftes tanken om å utvide kretsen. – Det er vel ingen unge som har tid til det i dag, bare sitte sånn og prate…
TRE LEFSER til Dammann, Dahle bestiller som vanlig rekesmørbrød. Vi går rett på sak og sier at Løvebakken ikke var et helt tilfeldig valg av møtested. Dammanns livsverk; organisasjonen Framtiden i våre hender, tiltrekker seg stadig flere medlemmer og setter viktige saker på agendaen, men bidrar det til endring? Dahles mange verv og engasjement har heller ikke snudd den globale oppvarmingen, snarere tvert imot.
… vi har for mye gjeld og må derfor fortsette med det som ser ut til å fungere. Forbrukerkulturen.
– Burde dere heller ofret dere for politikk?
– Du kan så si, men kloke folk er forsiktige med å plassere seg i politikken, humrer Dammann. – Det er for mange hensyn å ta og det er ikke nok vilje til forandring. Problemet er at vi alle er blitt ”lurt” inn i denne situasjonen, vi har for mye gjeld og må derfor fortsette med det som ser ut til å fungere. Forbrukerkulturen.
– Dammann, du skrev i boken ”Verdirevolusjonen” at på 70-tallet mente alle partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, at økonomisk vekst ikke lenger kunne være noe overordnet mål for norsk politikk. Hvordan vil du si dagens øvrige politikere har levd opp til dette?
– Nei, vi ser jo hvordan det er gått, Fremskrittspartiet har fått ansvar for finansene, og det virker ikke som om det er noen annen sannhet enn vekst. Men det går jo ikke i lengden, vi kan ikke forbruke mer ressurser, vi er i ferd med å ødelegge vårt eksistensgrunnlag. Siden starten på FIVH er over halvparten av regnskogene hugget ned, en tredel av verdens matjord er borte, det er fremdeles 1 milliard fattige i verden. Fremdeles er økonomisk vekst mantraet, mener Dammann. – Men det er jo ikke lett å være politiker, ingen vil risikere stemmer på å ta de upopulære valgene, sukker han.
ERIK DAMMANN er reklamemann fra 1960-åra. Han likte ideologien bak samvirkene, som NKL, senere Coop, og som var kunde i byrået han var ansatt i. Han oppfattet at ideologien var selve bærebjelken. Han var inne på noe som ville rokke ved det som er blitt helt vesentlig innen dagligvarebransjen, nemlig konkurranse, og kunne vel aldri drømt om hvilken makt denne bransjen skulle komme til å få. Eller var han kanskje én av de første som skjønte det? Dammann mente at et ideologisk reklamebudskap ikke var en kontradiksjon, men ideen ble lagt død. Desillusjonert over manglende vilje til forandring dro Dammann med familien til Samoa i Stillehavet.
Når Dammann stadig snakker om å innføre prinsipper om deling av godene er det samfunnsstrukturen fra Samoa han har å sammenlikne med. Der opplevde han at konkurranse ikke var drivkraften, og har senere aldri akseptert utsagn om at konkurranseinstinktet er noe som er uunngåelig og nedfelt i vår natur. Det var tryggere, enklere og bedre å leve i et samfunn der innbyggerne tok vare på hverandre og delte godene. På Samoa var de fattige men manglet ingen ting. – En ting er at vi åndelig forvitres gjennom materialisme, sier Dammann, – men ved å øke rikdommen for noen få ødelegger vi også for millioner av andre mennesker på jorda.
Men den viktigste drivkraften bør ikke være frykten for et sammenbrudd, men en visjon om et mer menneskelig samfunn.
DA DAMMANN kom hjem fra Samoa stiftet han Framtiden i våre hender. Interessen var så stor blant folk og media at han virkelig trodde det ville bidra til en forandring. Til det paradigmeskiftet både Dahle og Dammann lenge har sett må komme.
– Etter års engasjement og 17 bøker som du har skrevet om miljø, økonomi, politikk, forandringsstrategier, livsfilosofi, vitenskap og verdensbilder, hva vil du si er oppnådd?
– Bildet er sammensatt. Det er en stor gruppe mennesker som påvirker positivt til en forandring, men det ser fremdeles dessverre ikke ut til at det når fram til de som sitter med makta. Hvis du lurer på om jeg kunne gjort noe annerledes er svaret nei. For meg ble det påtrengende nødvendig å reagere, og forhåpentlig har jeg motivert noen til å tenke annerledes. Jeg er ikke i tvil om at vi sammen kan bidra til det skiftet verden trenger. Men den viktigste drivkraften bør ikke være frykten for et sammenbrudd, men en visjon om et mer menneskelig samfunn.
– Nettopp, skyter Dahle inn, – det er forbilder og visjoner vi mangler i dag. Vi mangler tydelige ledertyper som gjennom handlekraft kan ta riktige avgjørelser på vegne av oss alle.
– Dahle har vært mye på tomannshånd med Kofi Annan, har vi tilsvarende kloke personer i nøkkelposisjoner i dag?
Begge tenker seg om, lenge, men kommer bare på de som gjør vondt verre. – Trump er en katastrofe, verden har virkelig ikke fortjent ham, ikke amerikanere en gang. Det skulle vært flere av Kofi Annans kaliber, men han var jo dessverre ikke politiker, sier Dahle.
– I stedet for å finne et passende parti, kunne dere ikke startet et?
– Hehe, knegger de begge. – Vi er nok ikke tålmodige nok til å drive med politikk. Det største problemet for miljøbevegelsen er valget mellom høyre og venstre, sier Dammann. – Jeg har da bidratt, sier Dahle.
PÅ 1980-TALLET ble kunnskap om drivhuseffekten tydelig, og i 1987 kom Brundtland-kommisjonens rapport; "Vår felles framtid". Den ga en oversikt over globale miljøproblemer og staket opp fremtidige strategier for å løse dem. Rapporten sier blant annet at miljøvern må være et overordnet mål, at energiforbruket i de rike landene er for høyt og at dagens behov ikke må gå på bekostning av fremtidige generasjoner. Det siste prinsippet kalte kommisjonen for ”bærekraftig utvikling”.
– Jeg ble bedt om å bidra i denne rapporten til FN. Konsekvensene er blitt alvorligere enn rapporten forutså, og teknologiutviklingen har ikke fulgt etter i det tempo som man forutså. Vi har altså i mange tiår visst at utvinning av naturressurser, den økonomiske veksten og forbruket ikke kan fortsette, likevel er det ikke reagert hardt nok. Det er en ganske fortvilet situasjon, innrømmer Dahle.
PÅ 1990-TALLET var Øystein Dahle viseadministrerende direktør i Esso Norge, et datterselskap til Exxon. I 1993 ga han et intervju i et stort, internasjonalt magasin.
– Jeg sa blant annet at CO2-utslipp og bruk av fossil energi kom til å bli den viktigste problemstillingen av alle. Intervjuet nådde selskapet i New York og jeg fikk en meget aggressiv oppringning fra min sjef, forteller Dahle. – Han ville vite hvorfor jeg ikke hadde spurt om lov til å uttale meg slik jeg gjorde. Jeg trodde det var i selskapets interesse å si det jeg gjorde, fordi det ikke kunne være tvil om de faktiske realiteter.
Når ble penger viktigere enn eksistensgrunnlaget vårt?
Dahle hadde jobbet for Esso siden 1960-tallet og flere ganger blitt kalt inn på teppet. Til slutt valgte han å si opp. – Jeg kunne jo ikke bruke livet mitt i et selskap som benektet virkeligheten. Klimasaken var jo ikke i første rekke en trussel mot selskaper som utvinner olje og gass, men en reell trussel for hele kloden. Den slags kynisk tankegang kunne jeg ikke være en del av. Dahle påpeker at det nesten er umulig å tenke seg hvor mye penger denne næringen, i tillegg til oppdrettsnæringen, har brakt inn til lille Norge. – Men når ble penger viktigere enn eksistensgrunnlaget vårt?
BÅDE DAHLE OG DAMMANN har hele livet vært eksponenter for det enkle friluftslivet. Gjennom sine aktive bidrag til det som er en viktig del av folks hverdag; forening-og organisasjonslivet, har de opplevd den sterke økningen av medlemmer til friluftsorganisasjoner som DNT, og til miljøorganisasjoner som FIVH. Dahle går på tur i Bærumsmarka nesten hver dag, sommer som vinter. Dammann jogger fremdeles en runde om morgenen, og sammen med kona Ragnhild bruker han fjorden og årene når de skal på tur om sommeren. – Det er ukomplisert å ro, sier han og knegger litt forsiktig, et ribbensbrudd gjør vondt når han ler, – det gjør vi på skift. Men det er blitt verre å bytte plass i båten!
Dahle fikk en brist i en nakkevirvel i fjor, men den er grodd. To bautaer i samfunnet som holder kropp, sjel og hjerne aktive gjennom sin kjærlighet til natur og sitt brennende engasjement. Begge selvfølgelige medlemmer av ”Besteforeldrenes Klimaaksjon”, for kampen for miljøet er en kamp vi alle må kjempe – for våre etterkommere.
Jeg ser på dem og tenker; er de gamle, eller er de moderne? De er evige, i den forstand at de representerer noe livsviktig; håp, og en tro på det gode i menneskene.
ØYSTEIN DAHLE (f. 1938) arbeidet i oljeselskapet Esso fra 1963 til 1995. Har hatt flere tillitsverv i organisasjoner, blant annet styreleder i Den Norske Turistforening, Worldwatch Institute, Friluftslivets fellesorganisasjon, Forum for Systemdebatt og Norsk Institutt for Genøkologi. Han har vært foredragsholder i Norge og utlandet. Ble i 2007 utnevnt ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin kamp for nasjonale og internasjonale miljøverntiltak, og for sitt arbeid med å fremme norsk friluftsliv. Han ble foreslått av en rekke miljøvernministre.
ERIK DAMMANN (f. 1931) sakprosaforfatter og miljø-og solidaritetsforkjemper, grunnlegger av Framtiden i våre hender. Dammann var initiativtaker til forskningsprosjektet Alternativ Framtid og til Forum for Systemdebatt. I 2012 fikk han, med støtte fra Fritt Ord og Miljøverndepartementet, i gang den internasjonale økonomikonferansen ”Krisens Mulighet”, om behovet for en endret økonomisk verdensorden av hensyn til miljø og klima. Dammann ble tildelt Den alternative Nobelprisen (The Right Livelihood Award) i 1982. I 2011 ble han utnevnt ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. Han har vært statsstipendiat siden 1988.
