Intervjuer

Å ære med blod og bein

Máret Rávdná Buljo (42) ble i 2019 den første med samisk bakgrunn, og den hittil yngste, til å vinne Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris. Ifølge henne finnes det mye lærdom om både etikk og bærekraft i den samiske matkulturen.
Maret Ravda Buljo Foto Marianne Lovise Strand

Samisk håndverk, duodji, springer ut fra et ønske om å ære og vise respekt til naturen. Likevel kan visse elementer, slik som det å bære et bein rundt halsen, virke provoserende sett utenfra. – Dette er vår måte å komme nærmere reinen og ha den med oss, forteller Máret Rávdná Buljo. – Det finnes ingen ære i å redusere dyra til den beste fileten.

Helt siden barnsben har hun vært med på den tretten mil lange flytten fra vinterbeite i Kautokeino til kystbeite ved Alta. Hver vår, i to til fire uker, tok hun fri fra skolen og fikk undervisningen i fjellet.

– Jeg ble født inn i en reindriftsfamilie som den eldste i en søskenflokk på seks. Som ettåring fikk jeg mitt første reinmerke og allerede som treåring var det klart at jeg ville gå i mine foreldres fotspor, forklarer Máret.

– Interessen for planter, beite, kjøtt, reindrift og værforhold har alltid vært der. Det var derfor selvsagt å gå videregående med naturbruk og reindrift-linje etter mine ni første år på skolen, fortsetter hun.

Som fjortenåring ble hun selvstendig næringsdrivende med hovedinntekt fra reinkjøtt og duodjiproduksjon. Etterhvert fikk hun også fleksible ekstrajobber ved siden av, alt fra jobb i barnehage til reintelling.

– Interessen for planter, beite, kjøtt, reindrift og værforhold har alltid vært der.
Kalvemerking i Kautokeino. Ravdna sitter midt i bildet, med grå genser. Foto: privat.

I DAG DRIVER Máret og ektemannen reindriftsgården Boazovázzi (Reingjeteren) i Lødingen i Nordland. Der får gjestene servert samisk tradisjon i tråd med Márets liv og lære. Reinen, som slaktes på eget slakteri, skal æres gjennom bruk. Kjøtt og margbein selges eller serveres som tradisjonsmat, mens bein og skinn nyttes til duodji.

Máret er, i likhet med den samiske tradisjonen, opptatt av etikk i menneskers møte med dyr. – I Kautokeino er det en sedvanerett på vårjakt av ender, slik har det alltid vært. Kan du tenke deg hvorfor? spør hun plutselig.

– På høsten, som er det vanligste tidspunktet for andejakt, har fuglene familie og er dermed fredet etter samisk skikk. Da skal endene ta seg av familien og fly sørover med sine barn, forklarer Máret. – Om våren ankommer de Sápmi uten familie, klare til å beite og etterhvert danne par og legge reir. Det er i denne tiden før reirbygginga at vår jakt pågår.

Det samme prinsippet gjelder også for rype. – Ifølge samisk skikk skal man ikke jakte på rypene før snøen har lagt seg, som også er tiden da de har sluppet hverandre som familie. Da kan jakten fortsette helt til de begynner å danne nye par om våren, og igjen blir følelsesmessig involverte, fortsetter hun.

– Vi blir tvunget til å trå over egne etiske grenser, som også er religiøst betinget, for å tilfredsstille andre og deres matkultur.

FOR MÁRET HAR dyrenes følelsesliv stor betydning. Det er avgjørende for reinens ve og vel utover vinteren og for overlevelsen. – Simlene sørger lenge dersom kalven blir borte. I løpet av denne tiden spiser de ikke ordentlig, og det oppstår melkespreng uten en kalv som patter. Dette, i tillegg til brunst, tapper mødrene dobbelt inn mot en krevende vinter, forklarer Máret.

Hun mener derfor at man ikke bør skille ku og kalv. – Vi som mennesker med vår hjerne og to hender kan gjøre stor skade i naturen ved feil forvaltning og misbruk. Men vi kan også tenke fornuftig, og minske skaden i vårt samspill i pakt med naturen.

Med tilskudd til kalveslakt ønsker staten likevel å stimulere til at en større del av kjøttet fra reindrifta kommer fra kalv, noe de mener er ressursøkonomisk gunstig. Det kolliderer med tanker om etikk og bærekraft blant dem som driver med tradisjonell samisk driftsform. – Vi blir tvunget til å trå over egne etiske grenser, som også er religiøst betinget, for å tilfredsstille andre og deres matkultur, forklarer Máret.

– Myndighetenes administrasjon utøves med landbrukspolitikk som grunnlag, men de glemmer at dyra våre ikke står på bås gjennom vinteren. Vi er avhengige av en trygg reinflokk som holder seg sammen når det er kaldt. En simle med kalv vandrer mindre fordi hun finner det lønnsomt å holde seg i nærheten av de andre i samlet flokk, fortsetter hun.

– Om vi slakter voksne dyr kan vi også ta ut simla tidligere, slik at hun slipper å dø av alderdom. Gamle simler mister tenner, beiter dårligere, vandrer mer og blir utstøtt. Dersom vi slakter eldre dyr holdes flokkstrukturen sunnere. Større dyr har også mer kjøtt og andre ressurser, slik som skinn og bein, som bidrar til at du ikke trenger like mange dyr til slakt for samme økonomiske resultat, fortsetter hun.

MÁRET HAR VOKST opp med å alltid tenke fremover og kreve at både næringen og kulturen skal overleve. – Mor, bestemor og oldemor har alle vært politisk aktive og gitt politikken en naturlig plass rundt kjøkkenbordet. Jeg er ikke politisk aktiv selv, men er likevel politisk i det jeg gjør, forteller hun.

Arbeidet til den flittige reineieren blir både sett og satt pris på. I 2019 kunne landbruks- og matministeren annonsere at Máret Rávdná Buljo var blitt stemt frem som vinner av Ingrid Espelid Hovigs Matkulturpris. Hun ble dermed den første med samisk bakgrunn til å vinne, og den hittil yngste.

– Jeg samler inn kunnskap fordi jeg er redd vi skal miste arven vår.
Foto: Matmerk

– Det betyr veldig, veldig mye for meg at maten jeg jobber og brenner for får en slik anerkjennelse, sa en overrasket og rørt Buljo da hun mottok prisen. – Jeg samler inn kunnskap fordi jeg er redd vi skal miste arven vår. Det ligger mye lærdom om viktige tema som bærekraft i den samiske matkulturen.

– I dag ser jeg med bekymring hvordan industriutbygginger forringer luft- og vannkvalitet i områder hvor vi er avhengige av ren natur. Det gjør at vi mister rent vann til fisken, gode hekkeforhold til fuglene og fine beiter til reinsdyra, forteller Máret. Dette er ikke bekymringer reservert for dem som driver med reindrift. – Vi trenger alle områder til mat. Det hele kan ikke løses ved å kjøpe mat fra andre deler av verden. Hvis vi baserer oss på det, bidrar vi til å ødelegge andre menneskers natur og matfat, bemerker Máret.

DE SISTE TO årene har Máret brukt på å dokumentere samisk slaktemetode. I samarbeid med Nofima, Nibio og med penger fra Norges forskningsråd har hun vært med å utarbeide systemer for å få dette inn på slakteri, slik at kjøttet kan selges videre. – Når det gjelder smak og kvalitet har prøvene våre vist oppsiktsvekkende resultater, sier hun entusiastisk.

At reinen kommersielt ikke slaktes på en måte som får frem de gode egenskapene, og at man heller ikke får tatt ut de riktige delene, gjør det ifølge Máret vanskelig å formidle det hun mener er essensen i samisk matkultur.

Ved å bidra i bøker, holde foredrag og kurs om samisk mat, samt å ha en sentral rolle i TV-serien «Smaker från Sápmi», har Máret likevel prøvd å formidle etter beste evne.

– Det ligger mye lærdom om viktige tema som bærekraft i den samiske matkulturen.

I 2014 OVERRASKET hun dessuten mange – seg selv inkludert – da hun stakk av med seieren i Sapmi Award.

– Noen hadde nominert meg da vi startet Boazovázzi, som også er et spisested. Jeg ble deretter stemt frem til finalen der vi skulle lage mat foran et stort publikum.

I et kappløp mot klokka lagde Máret brenneslesuppe med tørket reinkjøtt, blodboller – en slags komle med blod og reinsdyrkjøtt, samt bjørkeløvsuppe til dessert. Menyen, krydret med en masse tradisjonskunnskap og en god dose formidlingsevne, imponerte dommerne. Máret prøver å bruke denne kunnskapen, som i stor grad også omhandler planter, i hverdagen. – Noen planter bruker jeg til medisinske og hygieniske formål. Bjørkenever for eksempel, er antibakteriell og fremmer helbredelse. Den har vi alltid brukt som hygieniske tallerkener, og blir til god tennved etter bruk. Einer holder insekter og mus unna mat i lavvoen, og sennegras holder føttene tørre og varme på lange turer. – En slags Gore-Tex, sier hun lurt.

SANKINGEN AV PLANTER, bær og urter har i år blitt kombinert med jobben som kalvemamma. – Vi har en reinkalv her hjemme som ble forlatt av mor i vår. Det er krevende arbeid, for kalven er skjør og trenger friskt beite hver dag, forteller hun. – Det er heldigvis også en veldig givende og lærerik jobb. Det er utrolig hvor mye som ligger i kalvens instinkt, selv uten at en simle står for oppdragelsen!

Máret håper at kalven blir sterk nok i møte med vinteren. – I Kautokeino sier vi at det er dårlig vær dersom snøskufla velter, mens her i Lofoten er det ikke dårlig vær før taket drar, sier Máret og ler. Som reineier bestemmer naturens lynne hvordan dagen, uken og året ditt ser ut.

Nå må hun legge på. Sola skinner, kalven er sulten og tyttebærene er i sesong.

Flere artikler