For mange betyr «økologi» en praksis for å produsere mat, mens det for andre er en ideologi som setter matproduksjonen inn i en ramme. På mitt lille bruk synes jeg at det ville være meningsløst å produsere mat uten en ideologisk grunnmur.
Debio har eierskap til de økologiske merkeordningene, og avgjør hvilke produkter og produksjonsmetoder som kan kalle seg økologiske ut fra Økologiforskriften. Denne er basert på EU-standarden, som er fremforhandlet av en rekke land og deres ønsker. Regler og sertifikater som skal dekke mange, store og komplekse varestrømmer, fra jordet til matbordet, kan nettopp derfor bli mer generelle og rigide, og kanskje lite tilpasset lokale forhold.
Debios økomatmerking, den grønne Øen vi kjenner fra matbutikken, er uansett vår beste garanti for at maten vi spiser er produsert etter visse minimumsstandarder: Den forteller deg noe om dyrevelferd og økologisk bærekraft; klimautvikling, ressursbruk og lokale kretsløp av innsatsmidlene. Den setter også viktige premisser for matens næringsverdi og gastronomiske kvalitet. Ingen annen merkeordning kommuniserer så tydelig og lettforståelig til oss alle at du legger ordentlig mat i handlekurven!
Ideologien skal være Ø-matens styrke, men hva skjer hvis ideologi og regelverk skiller lag?
IFOAM, det internasjonale styringsorganet for økologisk mat og landbruk, påpeker at de fire grunnprinsippene som ideologien bygger på; økologi, helse, rettferdighet og varsomhet, går mye lenger enn hva regelverket har mulighet til. Det er en reell fare for at økologisk matproduksjon blir for likt den konvensjonelle dersom de fleste økobøndene bare følger regelverkets minimumskrav.
Ideologien skal være Ø-matens styrke, men hva skjer hvis ideologi og regelverk skiller lag?
Jeg er vel ikke alene om å oppleve at det jeg regner som god, lokal ressursbruk og helhetstenkning ikke alltid er i overenstemmelse med det sentralstyrte øko-reglementet?
For å vurdere helhet vil vi måtte ta i bruk våre verdisyn, og vekte argumentene nøye. Verdisynet vi baserer oss på er slett ikke statisk, men endrer seg hele tiden i takt med ny kunnskap og nye samfunnsforhold.
For et stort skifte er i ferd med å skje: Tidligere var kanskje matkundenes motiv for å kjøpe Ø-maten omsorg for egen kropp og helse, mens det nå kan virke som om selve menneskehetens ve og vel tar stadig større plass i mange øko-kunders matbevissthet.
MATPRODUKSJONEN fortjener nemlig sin andel av skylden for klimaendringene forskerne advarer mot, også i Norge. Ja, for klimautslipp følger til en viss grad naturlig med samfunnsoppdraget å bringe mat på bordet til alle mennesker og husdyr, hver eneste dag. Det meste produserer vi slik vi er blitt vant til, med de konsekvensene det har. Og selv om vi vet hvor skoene trykker mest, er det ikke bare å endre så komplekse produksjonssystemer på 1-2-3.
Maten er kanskje vår beste bærer av historie, kultur og kunnskap.
Selv er jeg kanskje den mest økologiske bonden jeg kjenner, ideologisk sett. Med gode og lokale kretsløp av de fleste ressursene i driften av mitt bittelille bruk, mener jeg at min praksis er økologisk holdbar. Jeg holder dyrevelferden høyt, og vil at grisen skal leve ut sitt griseliv på friland, akkurat som sauen og høna gjør på enga her. Honningbiene gjør en viktig jobb for at gården og skauen rundt har levende økosystemer. «Mer biologi avler enda mer biologi» er gårdens mantra. Vi bruker verken sprøytemidler eller kunstgjødsel, og mener oss å være netto karbonbindere. Og vi bruker gården som en kommunikasjonsplattform for å formidle vår forståelse av hvordan verden henger sammen.
VI TRENGER egentlig ikke å bruke så mange ord. Vi legger bare seks egg av forskjellig farge i kartongen, med en hanefjær på toppen. Kundene spør om hva slags hønsefôr jeg bruker, hvorfor eggene har så fine farger og hvorfor ligger det en hanefjær der? Og fordi jeg er i direkte kontakt med dem, kan jeg fortelle om hva og hvorfor. Maten er kanskje vår beste bærer av historie, kultur og kunnskap.
Jeg dyrker en økologisk ideologi og jeg har en økologisk praksis. Det er bare én ting jeg ikke har: Nemlig Debios grønne Ø på eggekartongene, på honningglassene og på pakkene med juleribbe og lammekjøtt.
Som en direkte følge av den økologiske ideologien gjør jeg noen valg som faller utenfor regelverket. Vår sivilisasjon produserer rundt 30 prosent mer mat enn vi konsumerer, og i min forståelse av økologi ser jeg det meningsfulle i å benytte denne ressursen, som jeg regner som lokal. Derfor henter jeg mat til husdyra mine fra matbutikkene her jeg bor: Grønnsaker, frukt og brød som er kastet fordi de er litt skrukkete, tørre eller bare rett og slett ... modne. Slikt som vanlige matkunder ikke vil ha, men som dyra elsker. Hønene får salaten, sauene får kål, potet og brød og resten går til grisen – og et raust tonn spiselig mat mindre til forbrenningsovnen. Hver uke.
ET ANNET STED i landet kan en norsk økobonde holde tusentalls griser i innendørs avls- og kjøttproduksjon, i den hensikt å produsere gjødsel til sin økologiske planteproduksjon. Grisene er ikke økosertifiserte, og ser aldri en strime av dagslyset. Konvensjonell gjødsel er tillatt i økologisk landbruk, men ikke matrester fra butikken.
Skal vi i sterkere grad benytte lokale ressurser, som utmarksbeite og norsk fôrgras, vil produksjonsvolumene måtte gå ned.
Jeg påstår ikke at denne bonden har en dårligere økologisk forankring – det kan hevdes at ikke-økologisk dyregjødsel er bedre enn kunstgjødsel – men jeg har likevel vondt for å se at hans forhandling med Debioregelverket har noen fortrinn framfor min.
Er dette noe å bråke med? Det å melde overgang til Debio er en frivillig sak, og er du i direktekontakt med kunden trenger du kanskje ikke å ta deg bryet med årvisse besøk av Debiorevisorer og ekstra administrasjon på toppen. Alle vet at det finnes et rikt utbud av kvalitetsmat som ikke har Ø-merket, og 90 prosent av matkjøperne virker å bry seg lite uansett. Det har heller ingen hensikt å nødvendigvis sette den ene praksisen over den andre, men heller legge vekt på at helheten skal være bærekraftig, at summen på det økologiske regnestykket ikke ender i minus.
PARALLELT med den sertifiserte og regulerte økologiske maten, finnes det et mer uformelt, og like helhetlig økologisk system, som kalles agroøkologi. Det er helt uregulert og fullstendig tillitsbasert, men har dermed en større fleksibilitet til å utnytte eventuelle lokale ressurser på gode måter. Det bygger på den samme ideologien om helhet, hensynsfullhet, jordhelse og dyrevelferd som er innebygd i det økologisk sertifiserte matsystemet. Agroøkologien er også anerkjent av det internasjonale styringsorganet for økologisk mat, IFOAM International, som ser verdien av at de to produksjonssystemene utfyller hverandre: økologisk merking i de store systemene og tillitsbasert agroøkologi i de mindre.
De fleste agroøkologer i Europa er også økologisk sertifiserte i tillegg. Det er kanskje nettopp de samme som vil ta økologisk matproduksjon et stykke lenger, og ikke bare oppfylle minimumskravene?
Som agroøkolog med mye kontakt med kundene mine, lærer jeg at også byfolka viser stor interesse og empati med den norske bonden når de får forklart sammenhengene direkte. De bryr seg faktisk mindre om pris og at dyrene ikke får økologisk kraftfôr, men at helheten er gjennomtenkt og konsistent, er langt viktigere. Det handler nemlig til sjuende og sist om ideologi: Skal vi i sterkere grad benytte lokale ressurser, som utmarksbeite og norsk fôrgras, vil produksjonsvolumene måtte gå ned. I hvert fall hvis vi måler mot vår tids enorme import av ressurser til matproduksjonen, også den økologiske, sannsynligvis grunnet en manglende politisk satsning på økologiske fôrråvarer.
DET ER DERFOR lett å spørre seg: Kunne ikke disse gode kreftene søke mer sammen, siden de åpenbart har de samme målene for matkvalitet og hvordan produksjonen kan bli mer bærekraftig? Hva ville egentlig konsekvensene være? Antakelig ville det bety at sertifiseringene måtte bli mer fleksible og åpne – for å favne bønder som meg – samtidig som at vi måtte anerkjenne også andre typer av lokale ressurser – som matsvinn fra butikkene. Friksjonspunktene ville være mange, men det finnes helt sikkert også gode punkter å møtes på, som ville bygge enda sterkere samhold i begge ender av produksjonen; hos både bønder og matkonsumenter.
Det er ingen tvil om at du som er matkunde trygt kan velge Ø-merket mat. Våre samfunn kommer til å holde seg med store matdistribusjonssystemer i overskuelig framtid, og det er for de fleste mennesker umulig å ha direkte kontakt med en bonde de stoler på. Vi kan godt si at den usertifiserte og tillitsbaserte agroøkologien egner seg best der avstanden er kort mellom produsent og matkjøper, mens økologisk mat ikke blir korrumpert av en lengre verdikjede.
