Nysgjerrig og høytvoksene - slyngetrådene griper fast i enhver overflate og de klorofylltunge bladene strekker seg mot sola. I jorda jobber røttene i symbiose med bakterier og fikserer nitrogen – næring som til og med neste års grøde kan nyte godt av. Når de vakre blomstene en gang visner, vokser belgen frem som en grønn sabel. Full av velsmakende erter.
Det er nettopp sabelformen som har gitt navn til flere av ertesortene som trives her på våre nordlige breddegrader, særlig etter litt foredlingsarbeid. For eksempel ble sorten Tidlig grønn sabel utviklet av professor Bremer ved Norges landbrukshøgskole på Ås på 1920-tallet, da han krysset den sorten Engelsk sabel med pillertsorten Saxa. Anders Hillegård Bremer (1889–1983) var professor i grønnsaksdyrking og en ledende genetiker innen salat. Heldigvis viet han tid til erteblomstfamilien også, muligens inspirert av kunnskapen om genetikk fra den østerrikske munken Gregor Mendels (1822–1884). Mendels’ nedarvingsteorier muliggjorde krysningsmetoder slik at egenskaper fra ulike kilder kan konsentreres i enkeltsorter.
HUNDRE ÅR FREM i tid fra Bremers forsøk og mye har skjedd med erteblomstfamiliens slektstre. Flere slektninger har kommet til og på norske jorder i dag kan vi finne både stråsterke Ingrid og åkerbønnen Vertigo. Selv om vi har dyrket erter her til lands helt siden vikingene gravde i jorda, så har ikke omfanget økt noe særlig. Hovedgrunnen ligger nok i begrenset veksttid, som påvirker både utbredelsen av kornproduksjon i tillegg til ertevekster. I teorien kan det dyrkes opptil 250 000 dekar med erter i Norge. Tatt med i beregningen er et opphold på seks år mellom hver gang ertene dyrkes på samme skifte, for å unngå sykdommer i jorda. Så hvorfor gjør vi ikke det?
Ertedyrking er en svært klimasmart produksjon!
Før vi graver dypere ned i agronomien så tar vi en kjapp, hvem, hva, hvor om de grønne ertene. Erteproduksjonen inngår som regel i vekstskifte med korn, og Buskerud og Vestfold er de største ertefylkene i landet. Ertene har et høyt innhold av proteiner og dyrkes først og fremst som en viktig proteinkilde til kraftfôr. De er selvfølgelig også god menneskeføde, og grunnene er mange; erter er kalorifattige, fulle av kostfiber, ikke sukker. De er rike på C-vitamin og B-vitaminene tiamin og folat.
DELER AV DAGENS erteproduksjoner kan også sies å være en kjølig affære. Du har kanskje hørt om det korte tidsvinduet i norsk erteproduksjon der belgene skal høstes, treskes, fryses og lagres på under én arbeidsdag? Det finjusterte logistiske apparatet til Findus skal innkapsle ertenes næringsstoffer til du bestemmer deg for å hente erteposen opp av fryseren din. Selv om vi ikke har stor kvantitet i det norske ertelandbruket, så kan vi etterstrebe høy kvalitet.
Og interessen for vekstene øker. Årsaken er ikke bare husmannskostens renessanse på middagsbordet og i restaurantlandskapet, men behovet for å erstatte importert soya i fôret til husdyra våre. Flere erter til folk og fe!
– Vi har laget både falaffel og tradisjonell ertesuppe og stuing med erter fra vår gård, forteller Hellek Berge. Han driver Berge gård på Gvarv i Sauherad kommune i Vestfold og Telemark fylke. Her har han drevet siden 1988, først med konvensjonell kornproduksjon, deretter deler av produksjonen økologisk og de siste 10 årene kun økologisk.
– I år har vi ca. 90 mål med erter av sorten Ingrid. Vi har erter inn i vekstskiftet hvert femte år. Det er kanskje litt oftere enn anbefalt, men det har gått bra hittil, forklarer Hellek. – I resten av vekstskiftet har vi havre i tre år og eng i ett år, og kløveren kommer godt med. Gården har såkornkontrakt med Felleskjøpet. Når avlinga blir som best blir vekstene til såerter, mens den i mindre gode år blir til dyrefôr. – Erter er ikke vanskelige å dyrke, den største utfordringa er treskinga. Den kan være et mareritt. Før i tiden dyrka man erter og korn samtidig, og Hellek skulle gjerne sett at man også i dag kunne samdyrke. Slik det er i dag så setter systemet en stopper for det. – Samdyrking med korn og erter ble spilt inn i jordbruksforhandlingene, men det må være en vilje hos industrien og de som tar imot råvarene. Så lenge systemet legger opp til mottak av erter og korn hver for seg, så må vi også dyrke dem hver for seg.
Så lenge systemet legger opp til mottak av erter og korn hver for seg, så må vi også dyrke dem hver for seg.
Ingrid, ertesorten som Hellek dyrker, er den vanligste sorten i Norge. Hovedgrunnen til det er Ingrids stråstyrke. Mens ertesortene som du kjenner fra hobbydyrkingen i hagen trenger et klatrestativ for å komme seg gjennom sommeren, så står Ingrid oppreist av seg selv. Til og med ved innhøsting, 114 dager etter at såertene er lagt i jorda.
I norsk erteproduksjon skal belgene høstes, treskes, fryses og lagres på under én arbeidsdag.
Selv om Ingrid foreløpig regjerer på norske jorder, og mangfoldet er magert, så finnes det flere sorter i nedkjølte genbanker og aktive bruksgenbanker. Hva gjøres for å utvide sortimentet av erter i Norge i dag og hva er mulighetene for å utvide dyrking av erter i Norge basert på tilgjengelig sortsmateriale? Også her er noen driftige bønder på saken. Du husker Tidlig grønn sabel? Vel, den er en bevart norsk sukkerertsort som i 2014 ble godkjent som tradisjonssort og PLANTEARVEN®-sort. På sortslisten til Solhatt økologisk hagebruk AS, som er frøforedler, frøformidler og deleier av Norsk bruksgenbank, står flere kulturarvsorter. Her er brytsukkererten Aslaug og margsukkererten Bremer. Neimen dukket ikke professoren opp igjen.
SOLHATT KAN MELDE at norsk brytsukkerert ble utviklet av Marie Bragdø-Aas ved det daværende Institutt for genetikk og planteforedeling på Ås. Sorten kom på sortslisten i 1989 og blir ca. 1 meter. Hvis du gir henne støtte, bokstavelig talt, så får du masse sprø og saftige belger tilbake. Norskprodusert plantearv er ikke hverdagskost, så la meg fortelle deg noen ord om margsukkererten Bremer også. Professor Bremer var jo glad i å krysse, så denne gangen lagde han en krysning mellom Engelsk sabel og margerten Witham Wonder. Margsukkererten ble en ca. 60 cm lav erteplante med to og to spisse skolmer på hver stilk. Det finnes altså flere smakfulle ertersorter i tillegg til Ingrid. Det er vel opp til oss å ta dem i bruk.
– Hvis eller når det utvikles eller tas i bruk sorter som passer bedre som menneskemat enn de vi har i dag, så er det et spennende marked, sier Kristian Narum på Finstad Nordre i Stange kommune. Den 750 dekar store gården på Hedmarkens flatbygd har svineproduksjon i kombinasjon med korndyrking. Også her kombineres kornet med stråstive Ingrid. Når ertene er modne tørkes de med soloppvarmet luft og solcellestrøm.
Styrken i den norske erteproduksjonen ligger foreløpig ikke i sortsmangfoldet. Styrken ligger heller i effekten vekstene har for jorda og for kommende grøder. Slik er det hos Kristian også. – Erter er en meget bra forgrøde for korn, sier Kristian. – Den bryter vekstfølgesjukdommer hos korn og gir derfor en svært god forgrødeeffekt. Vi skal likevel ikke overvurdere nitrogen-effekten. Ertevekstene stimulerer og forbedrer jordlivet, i tillegg er ertedyrking en svært klimasmart produksjon. – Veksten skaffer mye protein uten at vi trenger å tilføre nitrogen. Til korn og eng, derimot, brukes husdyrgjødsel og i tillegg næring fra jordlivet.
Teoretisk sett kan det dyrkes ti ganger så stort erte- og åkerbønneareal som dagens areal.
MENS BØNDENE jobber ute på jordet, sitter matforskerne på kontorene sine med kloke hoder og pønsker ut fremtidens mat. På menyen står proteiner, norske proteiner. I hvert fall hvis vi skal vende oss mot landbruksmiljøet på Ås. Under fanen Innovativ og bærekraftig bruk av planteproteiner i fremtidens mat, utforsker planteforskere potensialet til norske planteproteiner. I spissen står NMBU-profesor Anne Kjersti Uhlen.
Belgvekster gir som vi vet et høyt proteinutbytte, og er viktig for et godt vekstskifte. Kan forskerne hjelpe oss med å finne ut hva som begrenser kvaliteten på avlingene og hindrer planteproteinene fra å bli mer utbredt menneskeføde i tillegg til dyrefôr? Svaret er, som det ofte er, komplisert, men Uhlen og gjengen skal gjennom forskningsprosjektet FoodProFuture forbedre agronomiske strategier for ertedyrkingen.
«Erteproduksjonens fremtidige strategier», står det på prosjektets hjemmesider, «skal innebære færre insektangrep, tidligere modning, resistens mot legde og større avlinger.» Ingen kort ønskeliste, med andre ord. Noen av fremgangsmåtene kan innebære samplanting, nettopp slik som Hellek Berge ønsker seg. I tillegg til alternative dyrkingsregimer, skal de ferdige ertenes kvalitet bedømmes. Ingen agronomi uten økologi og økonomi; når den norske erteproduksjonen skal forbedres, så måler forskerne hver høsteklare belg sitt miljøavtrykk. Målet er å gjøre en livssyklusanalyse av erteproduksjonen i et vekstskifte med korn.
Den lette, milde grønne smaken av friske erter er noe av det beste som finnes.
For ja, potensialet for ertedyrking på våre breddegrader er større enn det vi utnytter i dag. Du kan jo bare tenke selv hvor ofte og hvilke erter du spiser. De er stort sett av typen grønne frosne, kanskje noen selskapserter i ny og ne og noen sukkererter om sommeren. I dag dyrkes korn og andre frøvekster på rett under 3 millioner dekar. På bare én prosent av dette arealet vil du se belgvekster spire og gro gjennom sesongen. Da Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) vurderte dyrkingspotensialet til norske belgvekster så de at det teoretisk sett kan dyrkes ti ganger så stort erte- og åkerbønneareal som dagens areal. Dette kan være til glede for både mennesker og dyr, for ikke å nevne jorda.
MENS DE FIRBEINTE dyra stort sett spiser det de får servert, så er vi tobeinte mennesker mer kresne av oss. I mylderet av quinoa, bulgur og kikerter, linser og andre internasjonale råvarer – hvordan får vi oss selv til å velge kortreiste planteproteiner? Hvem andre enn vektskifte-entusiastiske bønder og forskere med sine avanserte grafer skal få ertene til å trille inn på middagsbordet? Vel, et forslag er kokkene. Matindustrien har omfavnet ertene, men de kulerunde, grønne proteinbombene har heldigvis også landet på kokkenes tallerken.
Med et raskt blikk inn i trend-restaurantenes menyer og rockestjernekokkenes kokebøker kommer jeg over restauranten Brutus sin Instagram-konto som viser sukkererter fra Toten med svarte epler lekkert dandert på en liten tallerken. I den bestselgende Grønnsakskokeboka til Tom Victor Gausdal og Stian Floer kan jeg inspireres til å lage dampede erter med ramsløkmajones. Og som kokkene selv konstaterer i oppskriften; «Friske erter er fortsatt ikke så lett å få tak i her i Norge. Men får du sjansen, bør du spise dem: Den lette, milde grønne smaken av friske erter er noe av det beste som finnes. (Og de er verdt plundrejobben med å rense dem!)». Jeg berømmer bøndenes arbeid og føyer meg til kokkenes oppfordring. Finn små grønne sabler i sommer og spis dem!
