Strukturering og effektivisering av fiskeflåten startet for alvor da torskefisket ble lukket i 1990. Innen både hav og kyst var det ønsket fra statlig hold å øke verdiskapning; jo større, desto mer lønnsomt – markedstankegangen skulle regjere innen visse rammer. Da en forretningsmann fra Molde fikk overta trålkvoter fra staten 1996, på premisset om at selskapet hans skulle sikre arbeidsplasser på land var privatiseringen et faktum. Men Røkke delte fisket og landanlegg i to virksomheter, og sjø og land var ikke lenger hand i hand.
De såkalte strukturkvotene varte først i 18 år, for så å bli definert som «tidsuavhengige» av fiskeriminister Svein Ludvigsen i 2004. Kvoter med lang varighet skjøt i været som handelsvare, var lønnsomt å spekulere i og ble kjøpt opp langs kysten av de finanssterke. Siden da har fiskekvoter blitt flyttet fra liten til stor, og fra nord til sør. I senere tid har strukturkvotene fått varighet på 20 og 25 år, og de første kvotene går ut i 2028. Den nye kvotemeldingen legger opp til en forlengelse på 15 år.
Premissene for fiskeripolitikken blir satt av denne kapitalsterke gruppen.
IMIDLERTID BEGYNTE favoriseringen av et sentralisert fiske lenge før Røkke og Aker Seafoods. På femtitallet ønsket regjeringen å flytte store deler av sjarkfisket, med små og mellomstore båter som leverte til tørrfisk og saltet fisk, over til et helårig havfiske med trålere og filetfabrikker på land. Lønnsomheten skulle økes og sysselsettingen holdes i live året rundt, fremfor 2-3 måneder i sesong – strukturrasjonaliseringen, som vi finner igjen i jordbruket, var i gang.
Sjarkfiskerne selv, mange av dem fiskerbønder med kombinasjonsbruk, foretrakk sjarkfisket som det mest lønnsomme og praktiske for dem, og ville ikke eie store båter, skrev Ottar Brox i boka Hva skjer i Nord-Norge fra 1965. Brox argumenterte da, og stadig, for den tradisjonelle kystfiskemodellen og mener at hadde det vært politisk vilje til å endre en brøkdel av mekanismene til fordel for sjarkfiske, ville levestandarden i Nord-Norge sett ganske annerledes ut, og det ville vært produsert mye mer kvalitetsfisk. Brox har vært en av fiskeripolitikkens største kritikere, og mener at det ikke er hensyn til ressursene som ligger til grunn for reguleringene i fisket, men redernes behov. Premissene for fiskeripolitikken blir satt av denne kapitalsterke gruppen, mener han.
