DAG JØRUND LØNNING, vår fremste ambassadør for matjordlaget, skriver i sin siste bok – Jordboka II – at vi har utvist lite respekt for hva humuslaget betyr for oss. Språket avslører oss: Jord er dirt, vi blir skitne når vi graver i jorda. Det paradoksale er at våre moderne religioner, samt all den sivilisasjon som har oppstått gjennom dem, i sitt opprinnelige verdigrunnlag holdt jorden himmelhøyt: Vi oppstår av jord, og skal jordfestes igjen når vi dør, for at liv kan gjenoppstå på ny. Alle de moderne religionene fra da Midtøsten var på sitt frodigste for omtrent 2000 år siden – jødedom, kristendom og islam – kom som en direkte følge av at menneskene skjønte hvordan de kunne bearbeide jorden til å skape overflod av mat. Matproduksjonen la grunnlag for både religionene, vitenskapsutvikling, politikk, nasjonsbygging og militærmakt: Hele vår samfunnsstruktur vokste fram av vår nye jordbrukskultur.
Hvorfor tildeler vi da jordsmonnet så liten verdi i vår tid? En forbruksvare og i beste fall et dødt vekstmedium? Det vil si: Jordas overflate har høy verdi, det er jo her på skorpa vi går, trenger 6-felts motorveier og bygger hus og byer. Men verditaksten vi benytter går bokstavelig talt ikke i dybden, og vi har ikke for alvor tatt inn over oss hvor tynt og skjørt matjordlaget er. Mikrobiologen Berit Swensen delte med Ren Mats lesere for noen år siden, i Ren Mat nr. 15 «Matjord», sin frustrasjon over at vi nesten bare verdsatte jordsmonnet for dets mineralverdi, at vitenskapen var langt mer opptatt av kjemien enn biologien. Forskningsressursene har i stor grad vært knyttet til jordas betydning som vekstmedium og plantenes kjemiske og fysiske behov, og derfor har forskernes bidrag til matproduksjonen nesten bare gitt oss verktøy som gjenspeiler dette synet: plantevernmidler, næringstilførsel i nitratform og hard mekanisk bearbeiding av matjorda. Inntil nylig.
Hvorfor tildeler vi da jordsmonnet så liten verdi i vår tid?
LA OSS TA EN KIKK på hva matjorda er, og hva det betyr for oss å ta vare på den. Matjord er en blanding av eroderte mineralpartikler og omdannede organiske forbindelser fra planter, sopp og små og store dyr. Under vanlige forhold, som for eksempel i en norsk granskog, går byggingen av humus seint, etter vår snevre målestokk som mennesker: Nettobidraget er bare på noen få millimeter i tiåret. Siden forrige istids slutt, hvor iskappen hadde skrapt granitten rein for organisk materiale – for energi i karbonform – måtte naturen starte på nytt med å bygge matjord. Først noen fattige hundreår med alger og pionerplanter, deretter med skog og grassletter, godt hjulpet av at beitedyr og mennesker satte fart på prosessene. Jord bygges sakte. Her i nord har vi nå arvet et par desimeter matjord, alt akkumulert over de siste 8000 år.
MATJORDA ER vekstmedium for ville vekster og matplanter. Du putter et frø i jorda, og forutsatt at der finnes vann, oksygen og varme, så vil planteembryoet sprenge seg ut av frøskallet og søke opp mot solen for å nyte godt av fotosyntesen for å vokse videre. Samtidig vil planten sette røtter, ørsmå tentakler som strekker seg ut for å trekke næring og vann fra vekstmediet. Det er bare én utfordring: Energien og næringen som det finnes mengder av i god matjord må «oversettes» fra en form til en annen for å kunne benyttes av planten. Det er her jordbiologien kommer inn. Matjorda er også vekstmediet for jordbiologien!
ALLE ORGANISMENE i matjorda trenger energi, og all energi kommer fra solas stråler, enten direkte eller via overgangsformer. Du husker vel at grønne blader puster inn CO2 fra atmosfæren, med solenergi som valuta? Oksygen skilles ut igjen, mens karbondelen blir cellulose eller annet plantemateriale, eller energilager i form av sukkertyper som trekkes ned i røttene.
Planterøttene utskiller nemlig en energirik væske av næring og sukkerarter – det som biologene kaller roteksudater – som mikrobiologien i jorda beiter på. Talløse organismer driver en kompleks byttehandel av næring langs hele overflaten av røttene, til gjensidig nytte for både planter og mikroliv.
HER UNDER OVERFLATEN finner vi rovdyr, bakterier, insekter, algeliv, sopp og mye annet, i intrikate og symbiotiske økosystemer som vi ennå er langt unna å forstå fullt ut. Disse organismene og mekanismene dem imellom, danner sin egen sfære, nemlig rhizosfæren. Mikrosoppenes rotsystemer, som kalles hyfer, sørger for at kommunikasjon og energiutveksling dekker større områder enn det mikrobene kan bevege seg over, som høykapasitets bredbåndslinjer under jordoverflaten.
Ved å benytte kunstgjødsel i matjorda, pensjonerer jordlivets egne metoder for å gjøre mineralnæringen tilgjengelig for plantene.
Rhizosfæren består av økosystemer som går overflatelivet en høy gang når det gjelder artsmangfold og kompleksitet. Vi har ikke kommet lenger i forståelsen av den enn at vi antar at vi kun har kartlagt omtrent 1 prosent av organismene som lever der. Én fattig prosent! Den ungarske fysikeren og gastronomen Nicholas Kurti sa en gang at «det er et trist uttrykk for vår sivilisasjon at mens vi kan måle temperaturen i Venus´ overflate, så vet vi ikke hva som foregår på innsiden av en sufflé». Det gjelder kanskje også for matjorda og alle dens økosystemer? Mange vil kanskje også være enige i at matjorda er en viktigere ressurs enn en sufflé, om enn aldri så god.
VI KAN ANTA AT jordbiologien vil overleve oss med mange millioner år, så slik sett er det ingen grunn til bekymring. Det er vi som er avhengig av jordbiologien, ikke omvendt! Likevel, som alle andre økosystemer, er også de som tilhører rhizosfæren følsomme for ubalanse. Dagens industrilandbruk benytter enorme mengder med kunstgjødsel, som enkelt forklart er mineralnæring for planter i lettopptakelig fosfatform. Vi har altså overtatt «oversetterjobben» fra jordas mikrobiologi, og det virker vel i utgangspunktet som ganske smart? Nat Mead er lærer på Sogn jord-og hagebruksskule, og har inspirert mange hundre bønder, gartnere og matprodusenter gjennom sin lærergjerning. Han forteller at vi ved å benytte kunstgjødsel i matjorda, pensjonerer jordlivets egne metoder for å gjøre mineralnæringen tilgjengelig for plantene. Fordi kunstgjødselen tilsettes jorda i form av salter, blir antallet mikrober kraftig redusert: Saltene trekker væske ut av cellene i mikrolivet, akkurat som når du salter inn kjøtt eller fisk i matlagingen. Jordas viktige arbeidere tåler ikke dette møtet med saltene særlig godt. Mead mener at det er samspillet mellom planter, fotosyntese, jordsmonn og jordliv som har gitt oss – og som i framtiden vil fortsette å gi oss – fruktbar jord.
VI KAN MED DET blotte øye se hva jordorganismene gjør for oss: Smuldrer vi opp en klump god matjord mellom fingrene, kan vi se at jorden har dannet aggregater – små klumper som henger sammen via molekylenes ionebindinger. Disse aggregatene skaper rom mellom seg, hvor både vann og oksygen kan få plass. Uten slike aggregater vil jordbindingen bli svakere og eventuelt kollapse, med mindre oksygen og dårligere dreneringseffekt som resultat: Det blir da ikke levelig for jordbiologien heller. Kunstgjødselsaltene kan også i seg selv ødelegge ionebindingen i jordaggregatene, gjennom kjemiske prosesser.
Kunstgjødselsaltene kan også i seg selv ødelegge ionebindingen i jordaggregatene, gjennom kjemiske prosesser.
DÅRLIG VANNHUSHOLDNING i jordsmonnet skapes også av en annen menneskedrevet jordbruksaktivitet, nemlig maskinell jordbehandling med tunge traktorer og landbruksredskaper. Marktrykket komprimerer matjorda, og fortrenger oksygen og ødelegger jordas naturlige drenering av vann. Pløying av åkeren vil dessuten åpne jorda for en annen fiende av jordbiologien. Ved å vende molda opp ned vil UV-stråler fra sola lett ødelegge mye mikrobiologi. Det kan godt være at vi må leve med mange typer maskinell jordbehandling. Parallelt med at forståelsen om jordbiologiens viktige funksjoner blir stadig bedre, pågår det en kontinuerlig og viktig diskusjon i jordbruket om hvordan vi kan forbedre de praksisene vi velger å bruke.
DET GODE BLIR OFTE det bestes fiende. I mange tiår har bønder og andre vært glade for at vitenskapene har kommet opp med effektive løsninger på trivielle utfordringer. Kjemiske plantevernmidler har sammen med kunstgjødselen økt verdens potensiale for matproduksjon. Én ting er at bøndene som har vært eksponert for overdoser av gift har tatt skade i form av kreft og andre sykdommer, men enda verre er det at slike plantevernmidler kan gripe kraftig inn i skjøre balanser i økosystemene, både over og under jordoverflaten: Soppdrepende midler ødelegger livsviktige kommunikasjonsmidler i rhizosfæren, og glyfosat angriper planter, insekter og mikroliv der de er som mest sårbare. Hadde vi forstått og respektert at matproduksjonen til sjuende og sist er avhengig av fungerende økosystemer, ville vi kanskje latt oss skremme mer av skadevirkningene av DDT og Roundup?
Bønder over hele landet, over hele kloden, begynner også nå å forstå viktigheten av å drive helhetlig.
ER ALT BARE FÆLT og ille, da? Er det håp for spretthaler, nematoder, sopphyfer, alger og de mange bakterieformene som jobber i jorda for seg selv, for planten og for oss som spiser?
Det er håp, er det korte svaret. Samtidig som industriell masseproduksjon av mat – med maksimering av energiuttaket som høyeste standard – har alternativjordbruket og tradisjonsjordbruket mobilisert helt fra Rudolf Steiners tid, og jammen kommer både vitenskapen, politikken og jusen etter, om enn noe nølende og sakte. Til og med vanlige folk som oss lytter til Joel Salatins og Allan Savorys budskap om at matproduksjonen må være regenerativ, og vi tilegner oss Dag Jørund Lønnings, Berit Swensens og Nat Meads helhetsforståelse av jordbiologien. Bønder over hele landet, over hele kloden, begynner også nå å forstå viktigheten av å drive helhetlig, kanskje aller mest fordi de er de første til å oppleve konsekvensene av de siste hundre års rovdrift.
– HOS OSS PASSER det best å ikke pløye! Det forteller Kristoffer Skinnes Svalastog, agroøkolog og mangfoldsbonde i Krødsherad i Buskerud. På Nedre Skinnes gård driver han og ektefellen Live både med frilandsgris, spælsau og korn, med grasproduksjon i skiftet. De har de siste årene brukt en form for jordfreser som bare bearbeider de øverste 3–5 centimeterne av moldlaget, nettopp for å unngå å bryte mykhorrizasopptrådene i de dypere lagene. Mykhorriza er en sopp som omdanner grove plantefibre, og har flere viktige funksjoner i jordsmonnet. Kristoffer og Live opplever en stor interesse for denne teknologien, som medfører at de kan gjøre våronna med lettere traktor enn om de skulle kjøre med stor plog.
– Det gjelder å ha så lite svart åker som mulig, forteller han på melodiøs telemarkdialekt. – Vi sår en underkultur med minst 10 sorter kulturvekster, både grassorter, belgvekster, korsblomster og mer. På samme måte som jordbiologien er ekstremt divers, gjelder det også å gjenspeile den på overflaten av jordet. På Nedre Skinnes satser de mye på jordvitalisering, og setter inn tiltak etter spesifiserte analyser av jord og bladsafter. De benytter den såkalte Albrechtmetoden, som analyserer matjorda etter både kjemiske, fysiske og biologiske egenskaper, og måler moldinnhold og andre parametere over hele prøvefeltet.
– Bonden må ta tilbake makta over matjorda han disponerer! sier Kristoffer Svalastog med ettertrykk.
