Jeg ønsker meg et fremtidsretta landbruk

Kjære Oda, og andre som lurer på om de må bli veganere for å leve bærekraftig.

Den tanke- og argumentasjonsrekka som romantiserer bygdenorge; kyr og geiter som går på helårsbeite, høy som henger på gammeldagse hesjer og grønnsakshage bak ethvert fjøs, høner på tunet og bikube i hagen er et av argumentene hvertfall jeg møter veldig ofte når jeg snakker om veganisme for miljøet, naturen og klima. Nå er det riktignok litt annerledes med akkurat deg, Oda, siden du faktisk bor sånn. Jeg kommer faktisk fra et sted som ligner ditt, og forstår ønsket ditt om å være selvforsynt på en bærekraftig måte godt.

Vesle Norge er en del av verdenssamfunnet, hvor hvert eneste land har sine unike utfordringer i et miljø- og klimaperspektiv.

MEN SAMFUNNET VÅRT, matproduksjonen vår, matindustrien vår, kjøttetterspørselen vår – den er ikke sånn. Vi nordmenn er veldig glade i å tenke at alt er annerledes her oppe i nord, at de bildene og rapportene vi ser fra det store utlandet, det gjelder vel ikke her? I vesle Norge, som har en liten gård rundt hver eneste sving? Det var kanskje sånn. Men det er ikke sånn. Vi er ikke alene om å synes at det kan være vanskelig å være lite land med lange tradisjoner i en stor verden der det nå nærmer seg vinn eller forsvinn i et klimaperspektiv. Vesle Norge er en del av verdenssamfunnet, hvor hvert eneste land har sine unike utfordringer i et miljø- og klimaperspektiv. Det er viktig å ha med seg i debatten.

FNS MATRAPPORT SOM kom ut i august slår fast at et bærekraftig landbruk i fremtiden innebærer endring av jordforvaltning og radikale endringer i hva vi spiser, i retning plantebasert[1]. Det samme sier en svært omfattende studie publisert i Science i mai 2018, hvor Joseph Poore ved University of Oxford sier det samme som FN: “A vegan diet is probably the single biggest way to reduce your impact on planet Earth, not just greenhouse gases, but global acidification, eutrophication, land use and water use ... Agriculture is a sector that spans all the multitude of environmental problems (...) Really it is animal products that are responsible for so much of this. Avoiding consumption of animal products delivers far better environmental benefits than trying to purchase sustainable meat and dairy.”

GLOBALT LÅ TEMPERATUREN for juli 1,2 grader over førindustrielt nivå for juli i år, og IPCC har advart mot at en økning over 1,5 grader vil virke destabiliserende for klimaet i verden, og at en økning på 2 grader er en terskel. Vi nærmer oss faretruende raskt, og drastiske tiltak må skje nå. Et av de som vil ha størst effekt på kortest tid er altså redusert kjøttproduksjon.

Vi kan ikke være så naive at vi ikke går med på at dette også gjelder oss. I enkelte sammenhenger er vi bedre enn gjennomsnittet, ja – men det er ikke det samme som at det er bra. Kjøttforbruket i Norge er historisk høyt år etter år, og det er tilnærma dobla siden 1980. En gjennomsnittsnordmann spiser 70 kilo kjøtt i året[2]. Vi fråtser i kjøtt, og som i alle andre markedssammenhenger henger produksjon og etterspørsel tett, tett sammen.

Du skriver at vi i Norge ikke har mulighet til å dyrke for at hele befolkningen skal ha et variert kosthold hvis alle var veganere. Men vi har heller ikke mulighet til å dekke det absurd store kjøtt- og meieribehovet det norske folk krever ved å drifte på den måten du ønsker deg, og det er der kjernen i min klimasak er: Jeg ønsker en økt bevissthet rundt hva vi spiser, større ansvar for hvor det kommer fra, og en drastisk reduksjon i inntak av kjøtt og meieri.

JEG HAR ALDRI, og kommer aldri til å si, at "alle må bli veganere, personlig er jeg mer pragmatisk anlagt enn som så. Veganisme er en mangefasettert ideologi som for de fleste først og fremst handler om at de mener dyret har en egenverdi og ikke eksisterer for menneskets lyst og behov. Mange vil kanskje også si at joda, la geitene gå ute for å holde kulturlandskapet nede, men la de gjøre bare det – uten å først og fremst eksistere som kjøtt til mennesket. I landbruksnorge i dag er dette en helt fremmed tanke, å holde dyr for en annen årsak enn seg selv og maten på bordet.

Jeg ønsker en økt bevissthet rundt hva vi spiser, større ansvar for hvor det kommer fra, og en drastisk reduksjon i inntak av kjøtt og meieri.

I den veldig ferske NRK-saken «Finst det ei framtid for Turid?»[3], om klima og norsk landbruk, sier klimaforsker ved CICERO, Bob von Oort det i klartekst: «Mange nordmenn har eit bilete av at norsk landbruk er reinare eller meir miljøvenleg enn i andre land, men i eit klimaperspektiv stemmer ikkje det ... Nordmenn fornektar og trur dei kan halde fram som før med å ete kjøt og drive kjøtproduksjon, men det stemmer ikkje.»

HER ER DET JEG ønsker meg: Jeg ønsker meg et norsk landbruk – og en regjering - som tør å være innovative. Å se fremover med åpent blikk, i stedet for tilbake og romantisere over hvordan det norske landbruket en gang var. Det norske landbruket får 15 milliarder i subsidier hvert år for å gå i null. Hva om bare litt av de midlene hadde blitt brukt til å dyrke grønnsaker og belgfrukter? Jeg ønsker meg fler som Bjertnæs & Hoel som har brukt flere år på å få til søtpotet på Nøtterøy, fler som Heramb Gård på Ringsaker som dyrker quinoa, og fler som Karin Sigrun Lysne som dyrker aprikos på Vestlandet. Tenk hva vi kan få til?

Det svaret jeg alltid får når jeg sier dette, er at bare tre prosent av Norge er dyrkbar mark. Det har vært en sannhet så lenge at ingen husker noe annet. Hvorfor utfordrer ikke flere bønder den sannheten? Landbruket har omstilt seg mange ganger før, hvorfor er det fra kjøtt til kikert det sier stopp? Ifølge von Oort har jo også været – som konsekvens av klimaendringene – endret seg såpass at du fint kan dyrke grønnsaker på Vestlandet i dag, og hvis det er vanskelig, så finnes drivhus. Min teori er enkel: Vi vil ikke slutte å spise kjøtt, og fortsetter derfor å sette våre egne, umiddelbare behov over det langsiktige klimaarbeidet.

Det er på tide, en gang for alle, å legge den romantiske forestillingen av norsk gårdsbruk der den hører hjemme – i historieboka – og se fremover. Og da er det jo nettopp bønder som deg, Oda, som kan bidra til å sørge for at vi nettopp er selvforsynte med linser, kidneybønner og soya – som du jo ønsker at vi skal bli.