Hvorfor tar laksen den lange veien inn i Finnmarkselvene for å gyte? Hit drar laksen på vårparten for å finne gyteplassen sin, og her pisker den opp en grop i elva. Hvorfor?
Laksen må ha et område hvor vannet står helt stille, for at melk og rogn skal smelte sammen. I gropa er det ingen strøm, og der blir smolten til, ung laks som gjør seg klar for å vandre ut i saltvannet. All fisk må ha stillestående vann for en vellykket gyting.
Skreien bor i Barentshavet, og en gang i året må den inn til kysten for å gyte, fra Finnmark til Mørekysten. Kysttorsken må inn i fjordsystemene, som Varanger- og Tanafjorden. Ved inngangen til disse fjordene er det en terskel, og i den indre delen er fjorden dypere. Her er havet helt stille, og torsken kan gyte. Lodde, en nøkkelart, den gyter bare i Finnmark, og så vidt i Troms fylke. En nøkkelart har stor påvirkning på andre arter i et økosystem, og er avgjørende for et stabilt økosystem. Blir den utrydda, kan det føre til store endringer. Den russiske kysten rett ved siden av oss har ikke fjordsystemer. Fisken kan ikke gyte der. Det er fjordene vi kan takke for fisken. Den må dit, ellers blir det ingen fisk.
Det er ingen fisk som slipper rogn og melk i forurenset vann.
STORE DELER AV FORURENSNINGEN vår går inn i fjordene. Fra husholdninger, industrilandbruk, bergverk, gammelt avfall fra forsvaret og ikke minst oppdrett. Til innsiden av terskelen i fjordene, der vannet står stille. Det begynner å bli rene gjørmehavet der, og vi kan ikke sette lina uten at vi får med plast. Det er ingen fisk som slipper rogn og melk i forurenset vann. I Norge har vi ingen politikk for å hindre dette, og det har skjedd over veldig lang tid.
Kysttorsken i fjordsystemet er på et kritisk lavt nivå. Forurensningen har bidratt til at nøkkelarten lodda gyter mindre og mindre. Nå er den fredet for tredje året på rad. Vi finner ikke lodda i Barentshavet lenger. Innvendingene lyder slik som at det kan ikke skyldes oppdrettsanleggene, de ligger for spredt. Det er drøye 600 aktive oppdrettsanlegg hvor det er laks hele tiden. Litt og litt avfall slippes ut i fjordene, og i løpet av mange år vil det dekke fjordene. Og det har vært mange år med forurensning.
Norsk forvaltning har ikke tatt innover seg at vi er i ferd med å forpeste gyteområdene. Forskere mener at kysttorsken er borte på grunn av forurensing og har bedt om en plan for dette, men den finnes ikke, til tross for at Det internasjonale havforskningsrådet har bedt Norge følge opp situasjonen. Når vi forurenser i torskens fødestue fra Lofoten og nordover, ødelegger vi økosystemer og grunnlaget vårt for å høste bærekraftig av disse.
Norsk forvaltning har ikke tatt innover seg at vi er i ferd med å forpeste gyteområdene.
KREPSEDYRET RØDÅTE lever i ett år, og lever mesteparten av livet i dypet. Men rødåta må også opp i strømstille områder, de samme områdene som skreien. Og skreien, i likhet med annen fisk og sjøfugl, fôrer på rødåta. Når rødåta gyter fortettes bestanden, og den er lett å fange. Nå har regjeringen åpnet for kommersiell fangst av rødåta, en kvote på 254 000 tonn, til kosttilskudd og som erstatter av fiskemel i fôret til oppdrettslaksen. Det er uforsvarlig når rødåta er så viktig for dette økosystemet.
Politikere og næring snakker om havet som den «blå økonomien», men har denne økonomien rot i virkeligheten? Bildet jeg har tegnet over av tilstanden til dette økosystemet er en virkelighet. Dette økosystemet er det materielle fundamentet for folket som har bodd i nord i tusenvis av år, og dette økosystemet har formet dette mennesket. Det har gitt oss maten, bestemt hva vi eter og gitt oss forståelse for samspillet mellom mennesket og natur, og skapt vår identitet.
Det er sterke krefter i landet som prøver å tegne et annet bilde av dette mennesket og gi dem en annen identitet. Etter at vi har fått gruvedrift og oppdrettsnæring så har denne forståelsen av det materielle fundamentet og økosystemet blitt forringet.
HVEM BLIR VI hvis vi ikke har adgang til disse ressursene? Jeg vet ikke. Men det som har skjedd med kystbefolkningen etter at vi mistet adgangen til å høste, og det materielle fundamentet er i ferd med å ødelegges, er at vi mister selvtillit og undres over hvem vi egentlig er. Det er en trist følelse.
Den blå økonomien, det er ikke min økonomi.
Vår historie, krigshistorie, måten vi lever på, det vi synger og lager dikt om – den betyr ikke så mye for det urbaniserte og sentraliserte samfunnet – det kjenner vi på kroppen.
Den blå økonomien, det er ikke min økonomi. Ikke de store merdene og ikke de store båtene. Det er et bilde av et annet Nord-Norge, det er et bilde av den Nordnorske identiteten som tegnes av urbane. Den kystsamiske identiteten er ikke med i bildet.
Kampen vi driver i Norsk Kystfiskarlag er for at fisket først og fremst skal komme kystbefolkningen til gode, i arbeid og inntekt. Den kampen bygger på sammenhengen mellom mennesket og natur, og det materielle fundamentet. For å kunne være på sjøen, oppleve vær og vind, se på fugler, se ned i dypet av havet.
