Illustrasjon David Stenmarck Rm31
Meninger

Evne til å bli bedre, sammen

Hvordan oppsto debatten der veganere ser ut som sinte hippier, og mange bønder – kanskje den mest omstillingsdyktige bransjen i landet – ser så lite endringsvillige ut?

VI HAR NÅDD «peak meat»; fra nå vil forbruket av kjøtt og melk være i nedgang. Fronten mellom veganere og bønder virker steilere enn noen gang.

I all kranglingen er det fort gjort å glemme at alle ønsker seg det samme: gladere dyr, bedre vilkår for bonden, høyere status for lokal mat med god kvalitet, og et miljø i balanse.

FRYKT FOR ENDRING er en naturlig del av det å være menneske. Det er dessuten en viktig egenskap: Evolusjonspsykologer kan fortelle at de prehistoriske stammene som syntes det var lurt å stadig utforske nye matplanter, ble radert ut i evolusjonsprosessen; mange av plantene var nemlig giftige. Det tryggeste har alltid vært å satse på det kjente. «Better the devil you know», som britene sier.

Men de siste tiårene har skepsisen til ny kultur, tradisjon og endring vokst så mye at det har blitt farlig. Teknologi og tankegods endrer seg nå raskere enn våre institusjoner klarer å omstille seg. Mens økonomene diskuterer borgerlønnen for framtiden, snakker Erna Solberg om mer jobb og senere pensjonsalder. Det er ikke så rart: Både statsminister og landbruksminister er vel for opptatte til å lese om teknologi i stadig endring, enten det er dronelevering av pizza eller nano-kirurgi. Resultatet ser vi i hvilke ledere vi velger. Endring oppleves som så truende at vi går for det gammeldagse. Vi maler vår fortid rosenrød, og stemmer på reaksjonære ledere og populister.

Vi har attpåtil blitt faktaresistente. Selv når vi presenteres for nye data som strider med vårt virkelighetsbilde, nekter vi å ta den nye kunnskapen inn over oss. Det er en forsvarsmekanisme mot en verden i ubehagelig rask endring. Uansett hvor lite veggen Trump skal bygge mot Mexico stanser innvandring, like fullt vil hans tilhengene ha den. Fakta er irrelevant. Ny kunnskap passer dårlig med vår virkelighetsforståelse, for hvis virkeligheten vår blir borte, hva kan vi stole på da?

DAN SPERBER er en av verdens ledende forskere på kognisjon og psykologi. Han har faktaresistens som spesialområde. Sperbers forsøk viser at folk motsetter seg ny informasjon mest når to grupper står steilt mot hverandre, og gruppene har ulike formål. Det som må til for å ta inn over seg ny informasjon og en ny virkelighet, er altså at de motstridende gruppene har overlappende målsetninger, og får øye på dem. Uansett hvor gode argumenter motparten har: Dersom du misliker dem sterkt nok, spiller fakta nesten ingen rolle. Bare når to gruppers felles endemål er på plass, er det mulig å lytte og vurdere ny kunnskap, fordi kunnskapen ikke kommer fra en gruppe som er i konflikt med vår egen.

Dette er iøyenfallende, for det virker så snublende tett opptil kostholdsskiftet: Selv om konfliktnivået er høyt, er produsentene, veganerne og forbrukerne omtrent enige; en halvering av kjøttkonsumet indikerer mer lokal og ren mat, og større fokus på kvalitet. En mulig vridning av subsidier som gir bonden mye bedre betalt for både kjøtt og grønnsaker, og gir husdyr enda mer plass og omsorg, burde være i alles interesse.

SÅ HVOR KOMMER forestillingen fra, at de som framsnakker plantebasert kost er bøndenes fiender? Det sannsynlige svaret: I stor grad fra ledere, samvirker, interesseorganisasjoner og storaktører. Markedsregulatorene, som Tine og Nortura, er dominerende aktører i markedene de selv regulerer. Og med mottaksplikten – riktig nok politisk vedtatt av Stortinget – ender for eksempel tonnevis av overskuddskjøtt på lager før det kvernes opp, eller i beste fall ender som pelsdyrfôr.

Når det kommer nye standarder for dyrevelferd, er det bøndene som må gjøre de praktiske endringene i grisefjøset og kyllingburene, selv om Nortura eller Norsvin burde ha sett dette komme årevis i forveien. Det stilles nye krav til dem som leverer produktet, men gis liten informasjon om hva vi kan forvente av dyrevelferdskrav på neste trinn. Måten vi markedsfører landbruksprodukter på her i landet – gjennom opplysningskontorene – bidrar, på tross av sine velfylte informasjonskanaler, heller ikke til å dempe konfliktnivået i kommunikasjonen mellom bonde og forbruker. Opplysningskontoret for egg og kjøtt vil for eksempel ikke vise gassing av gris på slakteriene, men de vil heller ikke fortelle bonden at dette er noe folk er opptatt av. Dermed blir det tilsynelatende gapet mellom produsent og forbruker stadig større, selv om de er enige om det meste. I et slikt debattklima, som dyrker forestillingen om uenighet, blir det altså ifølge psykologien svært vanskelig å sette seg inn i ny informasjon: Vi blir heller defensive, og søker ly i våre vante forestillinger om hvordan ting bør være.

MYE HAR ENDRET SEG i landbruket siden sumererne begynte med husdyrhold for litt over ti tusen år siden. Men utviklingen har så langt handlet om effektivisering og om utvikling av bedre produkter. Landbruket har aldri opplevd en rask disruptiv endring – at folk plutselig begynner å spise helt nye ting. Fordi omstillingen er kompleks, blir bransjeeksperter defensive i stedet for å være framoverlente. Et godt eksempel er den nylige lanseringen av EAT-Lancet-rapporten om mat i endring. Dagen før mobiliserte Animalia og Opplysningkontoret for egg og kjøtt for å «nyansere buskapene» og avdekke «faglige svakheter». Forskere fra NBMU gikk også ut i pressen for å snakke ned perspektivene i rapporten. Allerede før man visste hva den inneholdt. Fanget av polemikk blir man mindre opptatt av hvordan verden faktisk ser ut, og mer faktaresistent. Opplysningskontoret for egg og kjøtt tipser om hvordan du kan spise plantebasert mat med kjøtt i (!), og hvorfor er melk bra for deg? Fordi det er «vanlig mat», sier Melk.no. Til forskjell fra uvanlig plantemat, kan vi få inntrykk av. Men om noe er vanlig eller ikke, er en merkelig innfallsvinkel, all den tid det vanligste produktet blir mindre populært for hvert år, og det minst vanlige er i eksplosiv vekst.

KOMMUNIKASJONEN FORVIRRER forbrukeren, samtidig som den fører produsenten bak lyset. Den skaper en følelse av at de er dypt uenige, selv om de har liknende målsetninger. Det er også til hinder for innovasjon når kommunikasjonen gir produsenten en falsk trygghet. Og mens vi snakker om plantealternativer: Den svenske havredrikk-produsenten Oatly har lansert alt fra vegansk is til «havregurt». Produktene rives vekk, flere steder klarer de ikke å levere nok. Norge burde ha like gode forutsetninger (eller bedre) til å utvikle gode havredrikker eller havreprotein-produkter, som det svenske Oatly-eventyret. Det forutsetter en vridning av subsidier. Som «veggispreik»-grunnlegger Lars Giæver har sagt det: «Det er på tide å endre omsetningsavgift til omstillingsavgift.» Og kanskje er noe i ferd med å skje. Denne våren lanserer Tine flere typer havredrikk under Sunniva-serien. Kornbønder og melkebønder kan få produktene side om side i kjøleskapet. Men foreløpig er havren fra Finland. Forhåpentligvis har ikke havretoget forlatt perrongen før teknologien som kan omdanne havrekorn i ønsket volum til flytende havrekonsentrat er tilgjengelig her i Norge.

MEN DET HASTER med å få Bollestad til å sette ned et utvalg for å forsøke å forstå det disruptive matskiftet: Hva er et sannsynlig scenario de neste ti årene for kjøtt og melk? Kan det kompenseres for med enda bedre dyrevelferd? Hva burde vi dyrke der det i dag dyrkes dyrefôr? Kan enkelte belgvekster og generisk havre vokse der det i dag vokser gress? Hvilken rolle har automatiseringen i denne omstillingen, for eksempel i forbindelse med vekstsesong-forlengelse for produksjon av belgvekster og urter? Hvordan kan vi sørge for at ingen som i dag driver industriell husdyrdrift i stor skala «kastes under bussen», men fortsatt kan leve gode liv i distriktene som vi alle vil videreføre? Hvordan blir dette den neste «månelandingen» som kan generere engasjement, stolthet og glede blant både dem som produserer maten og dem som spiser den? Hvordan kan vi bruke holdningsskapende arbeid og PR for å tilpasse forbruksmønstre til de nye produktene (her har vi nok mye å lære av kjøtt-og melkebransjens reklameapparat.) For å si det litt plumpt: Kan et land få hele sin befolkning til å stumpe røyken på et tiår, kan det sannsynligvis også få den til å prøve en bønneburger.

Vi som bor i Norge elsker rene, norske, kortreiste grønnsaker. Dette gjelder både kjøttspisere og veganere. Og bøndene elsker å produsere dem. Vi må bare ikke glemme at vi er enige om det. Og vi må sammen prøve å finne ut hvordan vi kan slutte å lytte til de gamle herrene i slips, som prøver å så splid mellom oss.

Alf Berg er fotograf og journalist med bærekraft som spesialfelt. Han har jobbet med matsikkerhet og fattigdom i Afrika og Asia i to tiår.

Flere artikler