Vi har fått på oss fjøsdress og går inn i fjøset. Ute uler vinden og kaster snøen oppover de rødmalte veggene på fjøset som ligger under den bratte Saupstadtinden. Det er en kald marsdag vi besøker Lofoten Gårdsysteri på Vestvågøy, som drives av nederlandske Marielle de Roos, Hugo Vink og sønnene Gerbrand og Tomas. Det er lunt og varmt i fjøset hvor Marielle og Gerbrand holder på å fôre de 150 geitene. To killinger er akkurat født. Moren slikker de rene, mens killingene gjør et forsøk på å breke for første gang.
GERBRAND OG MARIELLE opplever at det er et sterkt bånd mellom dyrene. Noen ganger kan de stå panne mot panne i lang tid. Geitene er nysgjerrige og tillitsfulle. En av de små ferskere i flokken dulter borti oss og vil ligge på fanget, mens en voksen geit har lagt hodet på skulderen til undertegnede. På biodynamiske Lofoten gårdsysteri har geitene dobbelt så stort fjøs som et konvensjonelt fjøs. Geitene har hver sin spiseplass og god plass til bevegelse på det lune tallegulvet med halm. – Geiter oppfører seg gjerne etter gruppedynamikk. De vil spise samtidig og sove samtidig, forteller Gerbrand som er vokst opp på gården og har brei nordnorsk dialekt. – Derfor er det problematisk at det som regel tegnes inn kraftfôrautomat i nye geitefjøs, da må geitene vente i kø. Da kan det bli knuffing og aggressivitet i flokken, forteller han. Avhorning av kje har de for lengst sluttet med på gården.
Å TA VARE PÅ killingene som ikke blir melkegeiter, som hannkillinger, er mest en kostnad for bonden. Som regel blir de «kastet» med en gang etter fødsel. Før i tiden brukte vi hele geita; melk, kjøtt, bein, skinn og ull. I dag er geitekjøtt ikke særlig attraktivt, til tross for at det er et av Norges eldste husdyr, og det mest populære kjøttet på verdensbasis. Snarere en undervurdert og underpriset råvare her i landet, om du i det hele tatt får tak i det. Her på gården har de valgt en litt annerledes drift. De nyfødte killingene blir hos moren sin til de er 12 uker gamle. – Det krever litt mer å drive på denne måten. Men det har flest fordeler, som bedre dyrehelse, forteller Marielle. – Geitemora blir stresset dersom killingen separeres fra henne med en gang, og det er mindre risiko for infeksjoner etter fødsel dersom de får være sammen, sier hun.
I dag er geitekjøtt ikke særlig attraktivt, til tross for at det er et av Norges eldste husdyr.
Gårdens største ressurs er geitene og de bratte fjellområdene rundt. «Det blir en katastrofe å legge om gården til økologisk, og å starte et ysteri», var velmenende ord Marielle og Hugo ble møtt med da de kjøpte gården i Lofoten. Men de ville gjøre ting riktig, og gjøre jorden god. Det har resultert i prisvinnende ost, og etterspurt kjekjøtt og spekepølser, fenalår og pinnekjøtt av melkegeit. – I starten var det vanskelig å få solgt kjøtt fra geitene. Det har hjulpet at andre pionerer og vi selv har gått i bresjen for å løfte geitekjøttet som en kvalitetsråvare. Nå spør folk etter det når det er sesong, og vi selger mye lokalt i Lofoten, forteller Marielle.
Prinsippet om rettferdig matproduksjon er vel så viktig som å drive jorda godt, og derfor er økologisk et naturlig valg for oss
I KONTRAST TIL VÆRHARDE Lofoten har Hugo og Marielle studert tropisk landbruk og har jobbet med utviklingsprosjekter med småbønder i Filippinene, Afrika og Russland. – I utviklingsarbeid er det store summer som blir brukt feil. Å drive økologisk matproduksjon på lokale ressurser er egentlig et mye bedre tiltak for rettferdig matproduksjon i verden enn top down-styrte utviklingsprosjekter. Det gir mye mening å produsere mat selv, sier Marielle. – Prinsippet om rettferdig matproduksjon er vel så viktig som å drive jorda godt, og derfor er økologisk et naturlig valg for oss, forteller Hugo.
Familien synes det er viktig at gården deles med andre. Skolehage er en stor del av gården. En dag i uken om våren og høsten kommer elever fra skolene i nærområdet for å lære om fotosyntesen, livet i jorda og dyrke sin egen mat. I tillegg har de grønn skole der gården brukes som en pedagogisk ressurs, og elever som ikke trives med å være i klasserommet hver dag kan komme en dag i uken. Dette året har en elev med autisme ukentlig vært på gården, og takket være det syntes han at skolen er ok, forteller Marielle. – Han har hatt en enorm utvikling siden han kom hit første gang og det er veldig artig å se. Nå er han en del av teamet!
FJØSDRESSEN ER TATT AV og inne i gårdskafeen får vi servert oster på fjøl; signaturosten Steinfjording, oppkalt etter fjorden utenfor, i smakene naturell, bukkehornskløver og havsmak med trøffeltang fra Lofoten Seaweed. Ostene er fyldige og runde – lette å forspise seg på. Det viktigste for en god ost er kvaliteten på melka, mener Hugo. – Da vi kom hit var fjøset for lite for geitebesetningen, og smaken på melka var ikke bra, sier han. Marielle ler: – Det var jo Tomas som oppdaget hvor ulikt melka smaker, fra geit til geit. Tomas er vokst opp i fjøset, da han begynte å gå var flasken med overalt, geitemelk var en favoritt. Han klappet på jura til han fant en geit han ville ha melk av. Vi var jo travle, og fylte flaska fra en annen geit som var lett å melke. Men Tomas kastet bort flaska, han skulle ha fra geita han hadde valgt ut. Det var så tydelig at han smakte forskjell. – Da testet vi melk fra de hundre geitene vi hadde da. En god del av de gamle geitene med dårlig melk ble sendt til slakteri og kvaliteten gikk raskt opp, forteller Hugo.
Det viktigste for en god ost er kvaliteten på melka.
AT GEITEMELK HAR ET dårlig rykte, særlig blant eldre, kan kanskje skyldes at norsk geitebesetning har hatt en genetisk feil. De manglet en del av et gen, som gjorde at melken smakte ekstra stramt. – Først mente Tine at geita manglet mat og den burde bli fôret med mye mer kraftfôr. Vi var ikke enige i det, for vi hadde jo nettopp vært gjennom en slik prosess, vi skjønte at det var genetisk. Tine sa seg enig til slutt og det ble forsket på videre på NMBU, sier Hugo. – Grunnen til at dette ikke kom fram før var jo fordi ostetradisjonen med geitemelk i Norge baserte seg på brunost og da smaker man det ikke, sier Marielle. – Vi var en av de første gårdene som fikk en frisk besetning, ingen av geitene våre hadde noen av de tre sykdommene som har vært blant norske geiter, så da Tine begynte å sanere den norske besetningen solgte vi en del friske dyr til gårder rundt om i landet.
LOFOTEN GÅRDSYSTERI er en koselig gård, men vel så mye er den et instrument for familien til å utøve aktivisme for rettferdig matproduksjon i praksis. Gården drives agroøkologisk, som i hovedsak betyr en rettferdig småskala drift basert på lokale ressurser, og som gir tilbake til lokalsamfunnet. Hugo er nylig valgt som styreleder i Økologisk Nord-Norge, et regionlag under Økologisk Norge. Marielle sitter både i styret i Norsk Bonde-og Småbrukarlag, og i La Via Campesina Europe, en internasjonal bevegelse for agroøkologi.
– Det er mye solidaritet i agroøkologi, sier Marielle. Landbruk skal ikke drives på andre lands -og andre bønders ressurser. I dag produseres mat i storskala for profitt, ikke for folket. I Brasil har storskala monokulturell soyaproduksjon en alvorlig konsekvens. Det blir færre og færre småbønder som produserer mat til det brasilianske folk, og prisene på mat har derfor blitt mye høyere, sier hun. I Europa ser vi bønder som går konkurs fordi det ikke finnes markedsregulering. Polsk billigprodusert melk blir sendt til Italia, hvor de ikke har råd til å lage ost på egen melk – de kan ikke konkurrere med den polske. I Øst-Europa ser man at store, danske økoprodusenter og konsern kjøper jord i Øst-Europa, med lange leieavtaler, der alt av produkter blir sendt tilbake til Danmark. Det skaper ingen arbeidsplasser fordi store maskiner gjør alt arbeidet, og dermed ser de på økologisk som luksusmat som ikke er for dem. Økologisk regelverk slik det er i dag samsvarer ikke med de økologiske prinsippene. Her i Norge er vi heldige som har både samvirker og markedsregulering, og jeg blir ofte spurt i den europeiske avdelingen til La Via Campesina om hvordan den fungerer. Nåværende regjering med Høyre i spissen er for en liberalisering av landbruket. Jeg mener vi ikke kan gamble i matproduksjon. Vi må være årvåkne, sier Marielle.
Landbruk skal ikke drives på andre lands og andre bønders ressurser. I dag produseres mat i storskala for profitt, ikke for folket.
GERBRAND ER ENIG i at landbruket må utvikles i en mer agroøkologisk retning. Nå studerer han økologisk landbruk på Blæstad og sitter i ungdomsutvalget i Småbrukarlaget. – Økologiske prinsipper handler om lukkede kretsløpsystem, lokal foredling, rettferdig lønn og en produksjon som ikke går på bekostning av andre. Det er et problem at økologisk sertifisering har blitt en markedsføringsstrategi, sukker Gerbrand. – Folk i Norge tenker at det er koselig med småbruk, men hver enkelt gård må sees i et globalt perspektiv. Småbruk er viktig for matproduksjon over hele verden, i tillegg er det mer klima- og miljøvennlig. Mange småbruk er mer effektive enn flere store norske gårder; maten selges ofte uten emballasje, blir spist lokalt, med lite svinn. Det er ofte ordninger der matavfall og kompost kommer tilbake til gården. Her i Norge må vi starte med at kjøttforbruket må ned, sier Gerbrand. Marielle sier seg enig; – Kjøttet som ikke blir produsert på norske ressurser må fases ut. – Halverer vi kjøttproduksjonen, kan vi være selvforsynt på fôrkorn og utmarksbeite, sier Gerbrand.
Marielle og sønnen må tilbake til kveldstellet i fjøset. Hugo har for lengst gått tilbake til arbeidet i ysteriet. Og vi innser at vi må reise fra denne vakre plassen og den nyfikne geiteflokken.
VINTERSTID HAR BLITT til sommer siden vi var på besøk hos Lofoten Gårdsysteri. Når du leser dette er nok killingene som ble født denne dagen ute på vandring i fjæra, og Gerbrand i gang med å anlegge grønnsaksåkrer for at gården skal bli selvforsynt. Er du i Lofoten i sommer er gårdskafeen åpen for besøk alle dager utenom søndag.
Saupstadveien 235, 8360 Bøstad
