JEG HAR ALLTID vært glad i epler og har det sannsynligvis i blodet. Under oppveksten i Hardanger var jeg omringet av denne frukten på alle kanter. Saftige, røde epler hang duggfriske på trærne. Gravenstein var en av favorittene, det var et saftig og nydelig spiseeple som også gjorde seg utmerket i eplekaker. Det handlet ikke bare om smaken, men også om de lange tradisjonene hardingene hadde med Gravenstein. Jeg lærte raskt betydningen av arv, stolthet og nostalgi.
Vi fikk tidlig innta kjøkkenet og bakebenken, bestevenninnen min og jeg. Allerede som 8-åringer var vi godt i gang med vår «bakekarriere», og vi elsket å lage eplekaker om høsten. I en håndskrevet og velbrukt oppskriftsbok dukket Daisys eplekake opp og den fanget oppmerksomheten vår. Hvem var Daisy? Hvorfor hadde hennes oppskrift havnet her? Hva var det som skilte denne kaken fra andre kaker? Lå det kanskje en historie bak?
Det handlet ikke bare om smaken, men også om de lange tradisjonene hardingene hadde med Gravenstein.
Vi ble fortalt at denne eplekaken hadde sitt opphav fra en fruktgård i nabobygden. Der bodde den allsidige og utadvendte damen Daisy med røtter fra Skottland. Hun var et friskt innslag blant hardingene og et forbilde med sitt pågangsmot og store arbeidskapasitet. En livsglad og energisk dame som elsket å ta daglige bad i fjorden.
MED 1200 FRUKTTRÆR på eiendommen var det arbeid fra morgen til kveld. Hun og mannen drev fruktgården sammen, men under innhøstingen måtte de naturligvis ty til hjelp. Da stilte hele bygden opp, og trekassene bugnet av modne epler. Etter den store dugnaden serverte Daisy hjemmebakt eplekake til store og små. Hun elsket den sjeldne eplesorten Charlamoske som vokste på et enslig tre på gården. Det var ofte denne typen hun puttet i eplekaken sin. Oppskriften var enkel og lett å lage, og ble raskt spredd i bygden. Slik havnet den også i oppskriftsboken vår.
HELT SIDEN EPLEDYRKINGEN skjøt fart i Norge på 1700-tallet har det blitt dyrket flere hundre slag epler her til lands med ulike karakteristiske trekk. Lokale varianter som Raud Torstein, Håkons eple, James Grieve og Prins har vært favorittene til mange, men er nå i ferd med å dø ut. Gamle eplesorter har måttet vike for mer «moderne» epler som Discovery, Summerred og Rød Aroma. Nedgangen i gamle eplesorter har eskalert. Det høstes mange epler her i landet, men de er fordelt på stadig færre sorter. Heldigvis har de gamle traverne Gravenstein og Åkerø fremdeles en viktig posisjon i norsk fruktdyrking, men hvor ble det av alle de andre? De gamle eplesortene har egenskaper og en historie som gjør at de bør tas vare på. De er en del av vår kulturarv og viktige for mangfoldet. Så hvorfor har det blitt slik?
I DAG SELGES det meste av norske epler i dagligvarebutikker. Veien fra treet til butikken er ofte lang og eplet skal innom flere ledd før det når forbrukeren. Eplet er sårbart for støt og slag og må behandles med stor varsomhet. Noen av de gamle eplesortene tåler ikke engang sorteringsmaskinen. Derfor blir de ikke med til butikken. Men den egentlige årsaken ligger nok ikke der: Mange av de gamle eplesortene har ikke de rette kriteriene som markedet ønsker. Utseende, farge, smak og ikke minst holdbarhet er kravet fra bransjen. Butikkene vil ha «populære» epler og volum. Det gir stabil leveranse og rimeligere kilopris. Derfor må produsentene plante og bruke de sortene omsetningsleddene vil ha. Men hva da med eplene som ikke har riktig farge, som ikke gir så god avkastning eller gror så villig som disse sortene. Hvem vil ta ansvar for dem?
Med riktig markedsføring og fokus på de unike smakene, vil de gamle eplesortene gjøre sin revansj i fruktdiskene.
FOR Å HOLDE LIV i gamle eplesorter må man ta vare på levende trær. En bevaring av gamle eplesorter gir oss muligheter til å lage nye typer som tåler et endret klima, skadeinsekter og nye sykdommer. Tar vi ikke vare på det genetiske mangfoldet til matplantene våre kan vi sette matforsyningen i fare både lokalt og globalt. Hos Norsk genressurssenter tar de vare på de gamle sortene som ingen bruker lenger, slik at de er tilgjengelige om noen vil ha dem. Stiftelsen Lier Bygdetun er et kroneksempel på dette. Her tar de vare på eplerikdommen vår.
FRUKT- OG GRØNTGROSSISTEN Bama har i samarbeid med det ledende eplemiljøet i Norge startet med utvikling av nye eplesorter. Lovende prøvefelt i Svelvik og Hardanger har allerede båret frem nye og smakfulle eplesorter som Bama har stor tro på skal falle i smak hos det norske folk. Men hva gjør Bama for å redde de gamle eplesortene? Går det an å bevare eplearven parallelt med at nye sorter ser dagens lys? Jeg er overbevist om at med riktig markedsføring og fokus på de unike smakene vil de gamle eplesortene gjøre sin revansj i fruktdiskene. Det er lov å tenke nytt!
I HØST SKAL JEG gå på eplejakt og spore opp gamle sorter av den historiske frukten. Jeg skal oppsøke spesialbutikker, gårdsutsalg og bondens marked. For det finnes ildsjeler som trosser krav og forventninger og går sine egne veier. Som tar vare på arv og historie og ser verdien i å bidra til mangfoldet. Jeg skal også ta godt vare på de gamle epletrærne som vokser i kolonihagen vår, og etterhvert plante et nytt epletre. Er jeg heldig klarer jeg å få tak i Charlamoske, Daisys favoritt. For det er lite som slår smaken av nostalgi.
Her er oppskriften på Daisys eplekake.
