På veggen hjemme hos familien Lunde hang «Atomkraft – nei takk»-plakaten godt synlig på veggen. Kanskje kan det sterke miljøengasjementet forklares med at det ble snakket mye om miljøvern og klima i oppveksten? Selv tror Maja Lunde at det må ha vært alle de små samtalene, fokuset rundt dette, som formet henne, mer enn én stor hendelse. Som barn flest ville hun bli skuespiller, romfarer, illustratør, advokat og forfatter. Etter hvert visste hun at hun hadde lyst til å jobbe med film og tv. Og som psykolog, som moren. Film og tv har hun arbeidet mye med. Forfatter ble hun til slutt, selv om det tok litt tid. Til gjengjeld har hun vært produktiv: Siden 2012 har det blitt 11 bokutgivelser, og flere er på vei. Blant alle utgivelsene er det nok Bienes historie de fleste assosierer med forfatteren fra Godlia i Oslo.
– Hva ville du med boken?
– Jeg ville på en måte inn i bikuben, lære mer om bier og hvordan de aller minste tingene i naturen er essensielle for oss. Men det var de tre menneskene jeg skriver om som satte meg i gang. Jeg ville vite mer om dem, finne ut av livene deres: Biologen fra 1852 som vil lage en ny og revolusjonerende bikube, birøkteren som driver storproduksjon i USA i 2007 og kvinnen som arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina uten bier, forteller Maja.
Hvorfor er mennesket, av alle dyr, blitt herskende på jorda, og så fullstendig ødeleggende for andre arter?
DET Å GÅ INN i hele komplekset med klima- og miljøutfordringer og artsreduksjon, var som å åpne opp en luke.
– Det bare ramlet ut andre fortellinger også. Det var som en hel haug med mennesker som hadde sine ulike historier rundt dette temaet sto og banket på døra og sa «skriv om meg også». Hele kvartetten av bøker har utspring i min redsel for hva vi gjør mot naturen. Historiene starter med det man er interessert i - og det man er redd for. For meg er nettopp de store miljøutfordringene vi har nå, og alle redslene og spørsmålene knyttet til det, det som spinner i hodet mitt, og det er der fortellingen kommer, sier forfatteren.
Hun starter aldri skrivingen med et budskap. Romanen skal ikke være et stimulus som skal lede til en spesiell respons hos mottakeren. Noen overordnede spørsmål har hun imidlertid med seg i skrivingen av det som skal bli en firebindsserie om klimakrisen.
– Hvorfor er mennesket, av alle dyr, blitt herskende på jorda, og så fullstendig ødeleggende for andre arter? Hvordan har vi kommet dit vi er i dag? Finnes det noe i oss, som også kan gi håp? Jeg skriver som mange andre forfattere, tror jeg, med utgangspunkt i det jeg selv hele tiden tenker på, og brenner for, mitt eget smertepunkt, min egen angst. Jeg vet ikke om noen annen måte å skrive på.
DET ER OPP TIL LESEREN å finne ut hva teksten skal bety.
– Det er like mange versjoner av en roman som det er lesere. Jeg tror teksten reiser flere spørsmål enn den gir svar. Når det er sagt, blir jeg veldig glad for alle tilbakemeldinger jeg får om at bøkene mine får leserne til å tenke, til å stille spørsmål ved både sin egen atferd, og vår alles plass i verden, sier Maja
– Hvordan oppsto ideen?
– Jeg hadde lenge arbeidet med tekster som lå nært på eget liv, men fant ikke helt formen på stoffet, og ble ikke engasjert nok. En dag i 2013 så jeg en dokumentar om Collony Collapse Disorder, og om de pollinerende insektenes betydning for oss. Jeg fikk umiddelbart ideen til romanen, og til menneskene den skulle handle om. Det var de tre livene, de tre fortellingene, som engasjerte meg. Og biene, selvsagt, bikuben som organisme, og hvor avanserte disse små insektene er, sier Maja.
DET BLE ENORMT MYE RESEARCH. Hun snakket med ulike eksperter, leste alt hun kom over av rapporter, artikler og bøker, så alle dokumentarer hun fant. Ikke minst arbeidet forfatteren sammen med birøktere.
Vi må vite hvor stor betydning alle de små valgene har. Og vi må vite hva konsekvensene er hvis vi lar være å endre oss.
– Jeg visste at vi trenger biene for pollinering, men hadde aldri tatt innover meg hvor stor deres betydning er for oss. At vi trenger insekter for å lage veldig mye av det vi spiser, og også en del kost til husdyr, og bomull. Uten insekter stanser verden, sier Maja. I boken antydes det at det beste ville være å la biene få beholde maten sin selv. Forfatteren ønsker imidlertid ikke å mene noe om hvordan vi bør drive birøkt. – Den diskusjonen overlater jeg til birøktere.
Å ARBEIDE MED TEMAER som bier og pollinering fikk henne til å se litt annerledes på verden.
– Plutselig ser og hører jeg alle insektene rundt meg, plutselig har jeg oppdaget hvor hardt de arbeider, hvor mye vi trenger dem. At lesere får den samme oppdagelsen av å lese boka, gjør meg veldig takknemlig. Den endret arbeidslivet i form av mer reising. Jeg gjør langt flere intervjuer, sitter mye mer på en scene. Føler meg iblant som en sirkushest, det er morsomt, men også krevende i perioder. Ellers har jeg vært opptatt av at suksessen endrer meg minst mulig. Jeg forsøker å la livet være så likt før som mulig. Tre barn er god medisin. De holder meg på jorda.
FAMILIEN OG SKRIVINGEN er viktige i Maja Lundes liv.
– Familien og vennene mine…skrivingen. Uten den blir jeg trist. Og så er det viktig for meg å forsøke å gjøre det jeg kan for at verden jeg overlater til ungene mine blir et bedre sted å være enn nå, ikke et dårligere.
– Er en miljøbevisst livsstil sentral i livet ditt?
– Jeg tenker hele tiden på valgene jeg gjør. Har gradvis blitt mer bevisst hvor stor betydning alle de små tingene har. Enten det er å redde enn forvillet humle ut i hagen, eller å ta sykkel til butikken i stedet for bilen, forteller Maja. Hun mener det snakkes altfor lite om de positive sidene ved å leve et grønnere og mer bærekraftig liv.
Vi må ikke miste troen på at vi kan endre oss og verden, da mister vi også viljen til å endre oss.
– Renere luft, renere mat, mindre plastikk, mindre fokus på materielle goder, mindre forbruksstress, alt dette er jo goder.
– Hvilke utfordringer og løsninger ser du for klimakrisen?
– For meg ligger noe av løsningen i kunnskap. Vi må vite hvor stor betydning alle de små valgene har. Og vi må vite hva konsekvensene er hvis vi lar være å endre oss.
– Jeg tror dessuten verden er avhengig av at noen land tar på seg å gå foran, er modige. Norge er i en posisjon hvor vi kan ta på oss en grønn ledertrøye, mener Maja.
HUN ER OPTIMISTISK OG PESSIMISTISK annenhver dag.
– Det er to store hovedutfordringer; det ene er global oppvarming og det andre er reduksjon av arter. I forhold til klimautfordringene er jeg forsiktig optimist, for det er mye fokus på alternativ energi og grønne løsninger, i hvert fall tenker jeg det på gode dager. Men i forhold til artsmangfoldet kan jeg bli ganske trist og ikke helt se hvordan vi kan klare å hindre artsreduksjonen. Om vi for eksempel kan klare å se verdien i en art som ikke har åpenbar «nytteverdi» for oss.
– Vi må starte med oss selv. Jeg kan bli glad av å tenke på hva enkeltmennesker kan få til. Tenk på Greta Thunberg. Det er mye mange av oss kan gjøre, ikke bare på hjemmebane, men på arbeidsplassen, i lokaldemokratiet. Vi må ikke miste troen på at vi kan endre oss og verden, da mister vi også viljen til å endre oss. Det er det aller skumleste.
