OPP EN BAKKE, inn en port. Vi går blant blomstrende stauder i skulderhøyde; solgule dagliljer og mørkeblå storhjelm. Noen av de kan ha vært småplanter den gang Oslo het Kristiania. Det summer fra insekter på jobb og det sildrer i vannsprederen denne solvarme dagen.
Vi er i «Oldemors hage», et anlegg i Botanisk hage på Tøyen i Oslo. Her vokser historiske kulturplanter, samlet inn fra gamle hager og gårder over hele Østlandsregionen; fra Dovreskogen, gjennom innlandet til Stavern, Fredrikstad og langs Oslofjorden. Med seg har de sin historie. Opprinnelsesstedet, og hvem som har tatt vare på dem, er arkivert i Botanisk hage. I «Oldemors hage» bevares de gamle staudene, noen av dem rundt hundre år gamle, de yngste femti.
RØD STAKITT gjerder inn hagen. En brolagt sti går i sirkel rundt et opphøyd bed, forbi et lysthus og noen stikkelsbærbusker. Utenfor gjerdet står velduftende frukttrær og gamle rosebusker i full blomst. I skråningen ligger steinbedet der nelliken, sildren og bergknappen blomstrer. Innimellom peonene møter vi Nina Myrland, gartneren som har tatt vare på denne staudehagen i over ti år. Hun kniper hvite store peoner som henger med hodet. Mange kommer for å se peonene i den korte tiden de står i sin fulle prakt, forteller hun.
– Det har vært populært å overta eldre hus, men vi har glemt å bevare hagene. De har måttet vike for garasje og plen med trampoline. Folk har ikke visst hva slags skatter de har hatt i hagene sine. Det skyldes mangel på kunnskap, men heldigvis er det flere som oppsøker den kunnskapen nettopp her når de oppdager at de har en hage med gamle kulturplanter, sier Nina.
GARTNEREN kan fortelle nysgjerrige hageeiere hva slags plante de har funnet, og hvordan de kan stelle den. – Det mange ikke vet er at stauder kan både flyttes og deles om de er for store. En del av planten kan man gi til naboen. Slik har disse plantene vandret i alle år, sier Nina.
– I dag får vi de fleste plantene fra hagesentre. De har en annen kvalitet og andre egenskaper. Ikke nødvendigvis dårligere, men over tid forandrer jo egenskaper seg. Du har kanskje gener fra oldemoren din, men dere likner ikke. Sånn er det med planter også. Jeg synes for eksempel både farge og lukt er mer intens på de eldre peonene. Dessuten er de gamle hardføre planter, de har jo hatt god tid til å tilpasse seg det nordiske klimaet og er derfor et godt valg i hagen, mener Nina.
OLDEMORS HAGE er en sansehage, tilrettelagt blant annet med tanke på mennesker med demens. Derfor er den inngjerdet og har en sti som leder oss tilbake til utgangspunktet, for enklere orientering. – Når besøkende med demens kjenner duften fra blomstene, da kommer minnene – plutselig husker de. Det er mange demente innom hagen, men jeg kan ikke se at de er syke. De forteller meg historier, gjerne om planter de husker fra barndommen. Nettopp det gjør denne hagen med mennesker. Det er utrolig interessant, og jeg ser på hagen som et vellykket prosjekt for demente, men også alle andre som er her og nyter den. Besøkende kommer fra hele Norge, det er moro, sier Nina som de fem første årene i «Oldemors hage» delte oldemorplantene for å gi til sykehjem rundt om. Til inspirasjon, og som en start på en egen hageflekk utenfor hjemmene.
NINA VISSTE veldig godt at hun skulle bli gartner. – Jeg har vokst opp i en bygård her på Tøyen og var mye i Botanisk hage som barn. Jeg var fascinert av det som kom opp av jorda, det var min barndomsgreie. Jeg syntes det var fantastisk at det kunne komme blomster opp hver sommer, og forsvinne igjen før snøen kom. Jeg forstod nesten ikke at det gikk an. Moren min kom fra gård og jeg husker godt helgene på Kløfta. Vi kjørte traktor og tresket korn, så interessen min er nok både arv og miljø, sier hun.
HAGEN LIGGER på det høyeste platået i Botanisk hage, herfra kan vi skue utover Oslo. Vi ser fjorden og Markakollene. – Du vet, for hundre år siden var en oldemor i byen og en oldemor på landet ganske ulike, forteller Nina. – En oldemor i byen kjøpte planter fra utlandet og hadde egen gartner. Hagen hennes var for pryd og dannelse – den var status. Hagen ble gjerne etablert før huset, for huset skulle passe til hagen. Oldemor på landet derimot, hun hadde et småbruk med sauer på fjellet og plantet nytteplanter i hagen. Som humlen vi har her, sier Nina og peker på en grønn plante som bukter seg oppover stauren ved lysthuset. Når sauene kom tilbake fra fjellet spiste de opp alt i hagen, naturlig beskjæring om høsten, ler hun. – Men staudene kom jo tilbake neste år.
– Plantene vandret ved at folk delte de opp, ga bort og byttet med familie og naboer. Flyttet barna hjemmefra, fikk de gjerne med seg en plante. Oldemor på landet gikk også i naturen og hentet planter inn i hagen. Det ser vi særlig når det gjelder plantene fra Gudbrandsdalen. Urteplanten abrodd plantet hun ved fjøset. Etter fjøsstellet gned hun hendene på abrodden, og de ble rene fra de spesielle plantesaftene. Luktet godt gjorde det også. Det er jo klart at flere av disse plantene har en nytteverdi. Fra besøkende får jeg høre mange spennende historier. En som bor i Gudbrandsdalen kaller for eksempel gjerdesolhatt for kyss-meg-over-gjerdet, mens i Sarpsborg har de kanskje et annet navn. Lokale navn er morsomt å lære, vi gartnere forholder oss jo mest til de botaniske navnene, sier Nina.
SKAL VI BEHOLDE en plante i femti år må den stelles. Blir staudene for store, trives de ikke, derfor bør vi dele dem. Nina anbefaler naturgjødsel for næring, og bearbeiding av jorda. Løvkompost og hønsegjødsel blir tilført på våren, én gang holder sommeren i gjennom. Fordi stauder ofte er store og dekker mye av jorda i et bed, slipper ikke ugresset så godt til. Likevel bør de få litt lukehjelp på våren før de har vokst seg til. Ifølge Nina skal beskjæringen helst gjøres om våren slik at de visne planterestene ligger som et beskyttende lag gjennom vinteren. – Noen planter, som dagliljer, liker å stå i fred. De overlever det meste, men lar du den stå i femti år, vil den sannsynligvis flytte på seg. Det er plantens overlevelsesmekanisme på friland mot jordtrøtthet, forteller Nina.
Plantene og Nina kommuniserer. – Er det for lite næring, sier planten fra ganske enkelt ved å vokse i ring, med et hull i midten. Da må jeg grave opp planten, tilføre ny kompost, dele den, og sette den ned igjen. Hageeiere bør plante den et nytt sted, men vi har ikke den muligheten. Her i Botanisk hage har plantene sin faste plass i den geografiske inndelingen, sier hun.
BARNEHAGEBARN, pasienter fra sykehjem, studenter, turister, unge og gamle nysgjerrige finner veien til «Oldemors hage». Frivillige i foreningen Botanisk hages venner holder ofte omvisninger. Nina har en årlig demonstrasjon av stell om våren eller høsten. Da kan det komme opptil åtti nysgjerrige, selv i øsende regnvær.
– Hagen her er folkelig, det er planter folk kjenner til. Vi har jo mange flotte planter ellers i anleggene, men det er på et botanisk høyere nivå. I denne hagen kan besøkende bli inspirert – og de kan faktisk få tak i planten på de årlige vårtreffene i Botanisk hage. Natur og planter har veldig god innvirkning på oss. Jeg hører ofte fra folk at det er så godt å bare sitte her, «ta inn plantene» og føle på roen. At planter kan vekke til live minner sier kanskje noe om hva de gjør med oss, sier Nina.
