Da jeg var liten kunne en middag gjerne vare i tre dager. Ikke som et overdådig bondebryllup, men fordi vi tok vare på restene og laget noe godt av dem flere dager etter hverandre. Også i jula. Det gikk fra høytidsstemt ribbe, pølse og surkål på julaften, via koldtbord med de samme ingrediensene til 1. juledagslunsjen og til norsk wok med rosenkål, rotgrønnsaker og ribbebiter 2. juledag.
KARTLEGGING VISER at vi kaster mer enn 355.000 tonn mat i Norge. Matbransjen står for en tredjedel, men det er vi forbrukere som kaster mest; hver åttende handlepose av maten vi kjøper går i søpla. Men noe er i ferd med å skje. For eksempel viser det seg, at selv om vi ikke kjøper mer frukt og grønt, så spiser vi likevel mer. Hvordan går det an, tenker du kanskje? Jo, en undersøkelse gjort av Østfoldsforskning på vegne av Matvett kan fortelle at nettopp vår vilje til å redusere matsvinnet vårt, er økende. Endelig kaster vi mindre mat! Kanskje har vi igjen fått øynene opp for restemat, eller så har vi blitt flinkere til å handle ofte og lite. Et tredje alternativ er at vi nå vet mer om hvordan vi kan få maten til å holde seg bedre. Det som i alle fall er sikkert er at vi med bedre planlegging og økte kunnskaper om oppbevaring og holdbarhet kan avverge mye av matsvinnet.
MINE BESTEFORELDRE vokste opp i små kår. De var oppfinnsomme med det de hadde, og brukte hele råvaren. Selv uten tilgang på kjøleskap fant de metoder for å konservere maten så den varte hele vinteren; syrne, speke, sylte og safte. S-ordene har for mange gått i glemmeboka, skjønt kanskje ikke salting og sukring, skal vi tro Helsedirektoratet, som forteller at vi fortsatt bør redusere på disse kulinariske ingrediensene i kostholdet vårt.
MEN NÅR SUPER’N har åpent fra 7 til 23, hvem trenger da lang holdbarhet på produktene? Jo, det gjør vi visst alle, skal vi tro utvalget av den ultrabearbeidede ferdigmaten i butikkhyllene. Her finner du maten som nesten ikke er mat. Den utsettes for gjentatt, sterk varmebehandling, ingredienser fra ulike råvarer spaltes og settes sammen igjen til stoffer det er vanskelig å lære seg navnet på, det tilsettes smaksforsterkere, konserveringsmidler og kunstig søtning. Og da kan en spørre seg; hvordan skal barna kunne lære hvor maten kommer fra når mange av matvarene vi kjøper i butikken er helt ugjenkjennelige fra de opprinnelige råvarene?
BØR VI IKKE RETT OG SLETT spise mer mat «rett fra jorda» for å bli mer «jorda»? Ernæringsfysiolog Inge Lindseth i Økologisk Norge undrer seg over hva som skjer når maten vi spiser er fjernere fra sine røtter enn noen gang i vår utviklingshistorie. Kunnskapsoverføringen som har skjedd ubrutt gjennom flere hundre generasjoner kan nå brytes i løpet av et par generasjoner, fremholder Lindseth; hva skjer når vi bruker minimalt med tid på å lage mat, og nyte den sammen med andre? Bidrar ultrabearbeidet mat til mer tid til andre ting som er viktige? Eller gir det faktisk mindre tid? Kanskje er det selve matlagingen vi faktisk bør bruke tid på. Hele 59 prosent av matvarekjøpene som gjøres i dagligvarebutikker i Norge regnes som ultrabearbeidede. Det kan være ferdigpizza, potetgull, kjeks, brus og posesuppe, eller fiskepinner og kyllingnuggets. Og apropos de to siste; det at de færreste av oss har sett husdyr dø, og i alle fall ikke bevitnet avliving og slakt av gris, ku eller sau, er en annen ting som har fjernet oss fra realitetene om hva som skjer når maten blir til. For noen av oss har denne erkjennelsen vært en av årsakene til et valg om å ikke spise kjøtt. For andre handler vissheten om hvordan produksjonsdyrene ender sitt liv nettopp om å gi dyrene et så godt liv som mulig - så lenge det varer - men også om at døden skal bli så verdig den kan.
NÅR DU SETTER DEG til bords på julaften, enten det er med ribbe, nøttestek eller noe annet: Skjenk en tanke til hvor maten din kommer fra. Det fortjener både du, naturen og dyrene.
