Utover våren og sommeren får hun mer å spise og tar for seg av urter og blomster som rosmarin og lavendel, rødkløver og blåbærblomster. Humler og blomster har vært lykkelige og avhengige av hverandre i 40 millioner år, men nå er forholdet truet.
– Humler er bier, men bier er ikke humler, forklarer Frode Ødegaard, humleekspert og seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). – Bier er en bred gruppe av insekter med 20 000 arter og 7 familier. I én av disse familiene hører humlene hjemme. Det finnes 250 ulike humler i verden, 35 av dem har vi her i Norge. Humler er lodne, fredlige vesener. De fleste er sosiale og lever i ettårige samfunn på noen få hundre individer, bestående av en dronning, arbeidere og droner. Andre er gjøkhumler, einstøinger som okkuperer andre humlesamfunn.
FOR Å FORSTÅ hvorfor humler og andre pollinatorer er så viktige må vi tilbake til krittiden da kontinentene var dekket av grønne skoger og store bregner. Plantenes motstykke til sæd er pollen, og utfordringen for en hankjønnet plante er å få tak i pollenet til de hunnlige forplantingsorganene fra en annen plante. Vinden er ineffektivt, nesten alt går til spille, og siden naturen ikke liker sløsing utviklet den en annen metode. Noen insekter begynte å spise pollenet. Idet de fløy fra plante til plante ble noe av pollenet med på beina og, hvis heldig, endte det på en hunkjønnet blomst. Bingo!
Dette, etter hvert gjensidige avhengighetsforholdet mellom planter og pollinatorer, endret jordas utseende drastisk og førte til den lengste ”markedsføringskampanjen” i historien, som professor i biologi Dave Goulson, kaller det. Det ble nemlig viktig for plantene å markedsføre seg for å tiltrekke bestøvere. Plantene utviklet blomster i nydelige farger og mønstre, noen produserte søt nektar for å tilby den mest velsmakende næringen. Siden det er krevende for en plante å lage nektar, sørget plantene for at kun insekter som mest sannsynlig kom med en pålitelig pollenleveranse kunne få tak i nektaren. Insektene spesialiserte seg, og de mest vellykkede bestøverne ble biene.
Av verdens totale matproduksjon fra planter i dag, er rundt en tredjedel avhengig av pollinering fra insekter og nektarspisende fugler.
Hvis vi lærer å redde en humle i dag, kan vi kanskje redde verden i morgen? – Biolog Dave Goulson
HUMLENE UTVIKLET seg antagelig da kloden var inne i en kjølig periode. De første humlene fantes i de sentrale asiatiske fjellområdene, og spredte seg primært på den nordlige halvkulen. Humler fantes ikke sør for ekvator før de ble innført av mennesker.
– Mens bier er godværsdyr er humler robuste og hardføre, godt tilpasset et nordlig klima med kulde og nedbør, sier Ødegaard. – I motsetning til mange andre insekter er humler varmblodige når de er aktive med en kroppstemperatur på 35 grader, også når lufttemperaturen er nær frysepunktet. De har en tykk pels, og bruker dessuten vingemuskulaturen til å varme opp kroppen. Skal humla fly må temperaturen i brystpartiet være over 30 grader. Både det å fly og å varme opp kroppen er energikrevende, energien henter de fra nektaren. Vingene slår mellom 130 og 240 slag i sekundet når humla flyr. Det tilsvarer det høyeste turtallet på en motorsykkel. Humla produserer mye varme når den flyr, og leder overskuddsvarme ut gjennom bakkroppen. Over 40 grader så dør den, sier Ødegaard.
HUMLER HAR ALTSÅ vært her i lang tid, men de siste 60 årene har antall individer i de forskjellige artene gått sterkt tilbake. En studie gjort fra 1990 til 2010, viser stor tilbakegang blant fire av åtte humlearter i USA. Populasjonen sank opp mot 96 prosent. Noe lignende har også skjedd i Europa.
– I Norge har humlene det forholdsvis bra, men deres situasjon har likevel endret seg drastisk siden min ungdom, sier Ødegaard. Han samlet sine første humler i 1982, men det var ikke før i 2008 at han begynte å engasjere seg for fullt.
– Kunnskapen om humler var liten på det tidspunktet. De var verken kartlagt eller rødlistevurdert. De hadde heller ikke norske navn. En morgen satt kona og jeg på trappa foran huset og så på humlene i hagen. Vi lurte på hvilke humler det var vi så, og min usikkerhet i artsbestemmelse plaget meg så mye at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. Sammen med kollegaer begynte jeg å forske på humler. Vi kartla dem, ga dem norske navn, skrev en humlebok, lagde en humleplakat og holdt foredrag. Samtidig ble også interessen for pollinerende insekter vekket internasjonalt, forteller Ødegaard.
HUMLER ER AVHENGIG av næring gjennom hele sesongen. Størrelse, tungelengde og hodeform avgjør hvor effektivt de kan hente nektar og pollen fra forskjellige blomster. De kommuniserer med hverandre ved hjelp av duftstoffer, feromoner, og slik forteller de hvor næringskildene er.
Mange planter vil få dårligere bestøving og frøsetting uten humla, som for eksempel blåbær som i Norge blomstrer i mai og juni. Blomstringen skjer samtidig med at mange humlearter er klare med sine første kull av arbeidere – dermed er det mange som deltar i pollineringen.
– Hva er det spesifikt som truer humlene?
– De store endringene i jordbruket det siste århundret har trolig mye av skylden, sier Ødegaard. – Først og fremst er det monokultur og mangel på blomstermangfold. Det har vært mye nedbygging av det gamle kulturlandskapet, blomsterenger, slåttemarker og kantsoner. Det resulterer i vanskelige kår for humlene; mindre mat og færre steder å etablere bol, sier han og påpeker at for eksempel en rapsåker etter blomstring og gressletter uten kløver og andre blomster er som en grønn ørken for dem.
– En stadig hardere kamp om ressursene blant insektene fører til en endring i artssammensetning. Krevende arter blir sjeldnere eller forsvinner og andre arter blir mer vanlig, som mørk jordhumle. Før var rundt ti arter vanlige i jordbrukslandskapet i Norge, nå er det to eller tre som dominerer. Rødlisten, opprettet for humler første gang i 2010, revideres hvert femte år og i dag er fem arter i Norge oppført her. I kartleggingen, som ligger til grunn for rødlistevurderingen, ser vi at noen arter forsvinner fra områder der de var vanlige før. Eksempelvis fantes lynggjøkhumla mange steder på Vestlandet, nå er den kun observert i et lite område, flest sør i Hedmark, sier Ødegaard.
KJEMISKE SPRØYTEMIDLER er en annen trussel. – Disse midlene tar kanskje knekken på skadedyr, men også på nyttedyr. Neonikotinoider i ugressmidler påvirker hjernen og kan forstyrrer orienteringssansen til honningbiene og være en medvirkende årsak til de mystiske forsvinningene. Det samme gjelder også trolig humlene siden de er så nær beslektet, mener Ødegaard.
– Mulige bolplasser blir også knappere på grunn av industrijordbruket, utbygging og urbanisering, sier han.
Humler lager ikke bol selv, men overtar som regel musebol og lignende. Isolasjonen i et slikt bol er avgjørende for at humla skal formere seg. Selve bolet blir innredet med en bolkake som består av larvekamre, eggceller bygget av humlevoks og pollen, og tomme kokonger laget av humlelarvenes silkespinn. Mens larvene til veps og bier lever i separate sekskantede celler, lever larvene til humlene i store felles larvekamre. Før humlelarver skal forpuppe seg spinner de en silkekokong som omslutter hver enkelt larve fullstendig.
– Klimaforandringene er også en trussel. Det er kun dronningene som overlever vinteren, de nyklekkede dronningene feter seg opp om høsten før de graver seg ned et frostfritt sted. Samtidig med den første vårsola titter de ut igjen. Det første de gjør er å oppsøke blomstrende planter ettersom hun er tom for energi. Dette er en kritisk periode, hun er sårbar hvis kulda kommer uventet.
– Humler er tilpasset et kaldt klima, men likevel ser vi at de ikke flytter nordover og oppover i høyden med et varmere klima, noe som gjør at de er ekstra sårbare, sier Ødegaard. – Forskning viser at ved å etablere tapte næringskilder, og sørge for at de har en plass å bo, kan de klare seg tross klimaendringene. Alle kan ta vare på vegetasjonen og bygge humlekasser der det ikke er naturlige bosteder, som i tettbygde strøk. Du kan også sørge for å ha blomstrende planter gjennom hele sesongen. Tenk på humla før du sager med seljetrær eller klipper kanter – og unngå sprøytemidler, er Ødegaards råd. Han har erfart, til hans store begeistring, at det er mulig å hjelpe humla. I fjor fikk han for første gang hekking av en trehumle i en hjemmelaget humlekasse.
