Biene bestemmer

Erik er på vei til kubene. Birøkterdrakten henger igjen i uthuset, i hånden bærer han en røykpuster med urter og kvister. Duften av harpiks brer seg der han blåser litt røyk ned i en kube for å roe biene. Så drar han forsiktig opp en vokstavle.

Summing. Tusenvis av små bier beveger seg i et virvar på vokstavlen. Solstrålene får den myke stripete pelsen til å gløde. De dekker nesten helt de sekskantede cellene, som hver er mellom 4,7 og 4,9 millimeter i tverrsnitt, og som tavlen består av. Møysommelig bygget av arbeiderbiene og et resultatet av sommerens innsats.

VOKSTAVLEN ER bienes selvkonstruerte - og innredete bolig, i alle fall hos biene til Eric. Som regel sørger birøkterne for ferdigfabrikkerte byggevoksplater, da er cellene 5,3 millimeter i tverrsnitt. Hos Eric får biene selv bestemme hvordan vokstavlen skal se ut.
– Hvis du ser på et bifolk som én organisme, kan vokstavlen sees på som deres skjelett. Den holder biene samlet. Når biene fjernes fra tavlen ser du at de drives fra hverandre, sier Eric. Han er Norges eneste sertifiserte biodynamiske birøkter.
Eric er fra Nederland, men har bodd 10 år i Tyskland og Polen med kone og etter hvert fem barn før de kom til Norge for 15 år siden. I alle år har familien vært engasjert i biodynamisk landbruk, og i dag er Eric ansatt som bonde på Stiftelsen Grobunn i Stange, et bo- og skoletilbud for utviklingshemmede ungdommer. På si holder han kurs i biodynamisk birøkt i egen hage. I tillegg til urter, grønnsaker og bær vokser det et hav av ulike blomster her som biene liker; honningurt, kattoster, middagsblomst, agurkurt, sommerasters, kaliforniavalmue.

Hos Eric får biene selv bestemme hvordan vokstavlen skal se ut.

– Er det stor forskjell på biodynamisk - og annen birøkt?

– Å ja! Den største forskjellen ligger i det essensielle spørsmålet: Skal vi røkte på bienes premisser eller på birøkternes? En bie er et så annerledes husdyr. Vi vet ikke engang hvordan en hund opplever verden, bienes virkelighet er det enda vanskeligere å forestille seg, sier Eric. – Måten vi røkter på kan ha mye å si for honningbienes fremtid.

DERES FORTID vet vi mer om. Apis Mellifera, bedre kjent som honningbien, ble trolig domestisert i Sør-Asia for omkring 6000 år siden. I Norge begynte vi å røkte på 1700-tallet. I motsetning til solitære villbier er honningbier sosiale insekter og bor i samfunn på opptil 40 000 individer, stort sett bestående av arbeiderbier som alle er hunnkjønn. Rundt 6000 er droner eller hannkjønn. Et bifolk er bygd opp rundt én dronning. Hun sørger for avkom og informerer stadig samfunnet om hvor hun er og hvordan hun har det ved hjelp av feromoner som hun skiller ut fra kjertlene. Dette stoffet kalles et duftspråk og gjør at biene finner tilbake til riktig dronning.

Når bifolket har bestemt seg å bytte ut dronningen legger de til rette for en ny. Når en nyfødt dronning har kjempet seg gjennom voksforseglingen og ut i kuben, det tar 16 dager, forlater den gamle dronningen kuben og tar med seg halve folket.
– Det kalles sverming. Mine bier har ikke svermet på to år, sier Eric. – Jeg skulle gjerne ha fanget en ny sverm, og på den måten utvidet kubene. Den nye solkuben, enda mer skreddersydd for biene, er ledig, sier han håpefullt.
Da må en nyfødt dronning kvitte seg med rivaler og fly ut på bryllupsflukt. Hun sender ut en inviterende lukt som gjør at droner fra ulike bo vil komme susende, ti av dem parer hun seg med. Dette skjer 60 meter over bakken. Så drar hun hjem, og resten av sitt opptil seksårige liv legger hun egg, rundt 2 000 egg per døgn i høysesongen som er midt på sommeren. Eggene veier mer enn hun selv gjør.
– Dette er den naturlige formeringsmåten, etterstrebet i biodynamisk birøkt. Sverming undertrykkes i annen birøkt av økonomiske grunner. Når svermelyst utvikles, hindres den ved å fjerne dronningsceller eller dele samfunnet, og få inn en ekstern dronning. Det påstås at sverming sprer sykdommer, noe som rett og slett ikke stemmer, sier Eric.

– I prinsippet kan alle arbeiderbielarver bli dronninger hvis de fôres med dronninggelé senest to dager etter at egget er lagt. Dronninggelé er en ekstra næringsrik honning. Nye dronninger lages kun når folket mener det er på tide å erstatte den gamle, sier Eric. – Dersom dronningen blir tatt bort eller dør av naturlige årsaker blir det kaos i kuben. Arbeiderbiene begynner da å fôre opp en nøddronning ut av en unglarve. Det vil si at de gir en tiltenkt arbeiderbie dronninggelé. De fleste birøkterne har dronninger som er avlet på denne måten, altså er de alle egentlige nøddronninger. Birøkterne blir anbefalt å bytte dronningen cirka annethvert år for å sikre at kuben holder seg vital. I biodynamisk birøkt blander vi oss minst mulig i bifolkets private anliggender, sier Eric spøkefullt.

DRONENES ENESTE oppgave, som vi kjenner til i dag, er å befrukte dronninger. De er ikke utstyrt med brodd og kan verken hente nektar eller stikke, og må fôres av arbeiderbiene. De lever sine late dager i boet helt til høsten kommer. Da blir de jaget vekk og dør. I de fleste driftsmetoder blir dronelarvene imidlertid skåret vekk før de rekker å utvikles til droner. Dette gjøres også for å bekjempe varroamidden, som går mest på droneyngel.

I biodynamisk birøkt blander vi oss minst mulig i bifolkets private anliggender.

– Dronene har en funksjon utover den vi kan se, mener Eric. – Derfor lar jeg dronelarvene leve. Dersom de ikke hadde hatt en annen rolle enn befruktning, hadde bifolket heller ikke laget så mange hannkjønn, og ville de ikke ha brukt så mye tid på dem. Dronningen bestemmer selv om et egg skal være hunn- eller hannkjønn. Droner er haploide, de har bare ett sett kromosomer, og utvikles fra ubefruktede egg. Arbeiderbier utvikles fra befruktede egg, forklarer han.

ARBEIDERBIENE har mange synlige oppgaver i og utenfor kuben. Oppgavene er fordelt etter alder. De to første av de seks ukene de lever blir de satt til å gjøre ”husarbeid”; rengjøre cellene, mate yngelen, ta imot pollen og nektar, fordampe vann fra honningen slik at den ikke gjærer og sørge for riktig temperatur. De kravler rundt på vokstavlen, vingene er krysset, et tegn på at de ennå ikke har forlatt kuben. De neste ukene blir de oppgradert til byggebier og dørvoktere. Vi ser en håndfull av disse sitte i den lille runde åpningen, mens andre flyr inn og ut. Vokterne passer på at ubudne gjester ikke kommer inn, andre bygger på de heksagonale vokscellene. Siste jobb er som speider- og samlebier.

– Hver bie lager en halv teskje honning i løpet av livet. Denne består av nektar fra tusenvis av planter, sier Eric henrykt. – De er profesjonelle samlere. Speidere drar ut for å finne de mest næringsrike blomstene, for så å dra hjem for å fortelle de andre om nyheten; ”Hør! Nå har jeg funnet en fantastisk blomstereng!” Dette gjør de i form av en spesiell dans i den mørke kuben. De beveger seg i et åttetall, hastigheten signaliserer avstanden, og vinklingen i forhold til solen viser retningen. De kan nøyaktig fortelle hvor næringskilden er. Kort tid etter er tusenvis av bier på vei for å ta for seg av nektar, som er karbohydratene, og pollen, som inneholder proteiner, forklarer Eric. Han har satt seg på en trebenk mellom bifolkene mens biene summer rundt hodet på ham.

– At biene er så smarte kan noen ganger være en utfordring, spesielt når vi slynger honning. En gang ville jeg smelte om vokstavlene og hadde satt dem i huset til dagen etter, men glemt å lukke døren. Biene hadde fått ferten av lukten og dagen etter var det plett umulig å komme inn døra. Tusenvis av bier hadde kastet seg over tavlene, ler Eric og forteller at de omsider kom seg tilbake til kuben, slik de alltid har gjort, i uminnelige tider.

HELT TIL 2006. Da kom ikke biene tilbake til kubene. David Hackenberg i USA var den første til å slå alarm da han mistet 90 prosent av bifolkene sine. I vår kom nyheten om at siste sesong har vært den mest fatale for honningbier i USAs historie; røkterne har mistet 44 prosent av koloniene sine. Fenomenet har fått navnet Colony Collapse Disorder (CCD). Yngel, honning og dronning er igjen i kuben mens resten er forduftet som dugg for solen. Forskere, røktere og andre har vært i villrede, hvordan kan dette skje? Flere studier peker på det samme; sprøytemidler med neonikotinoider forstyrrer bienes innebygde GPS. Mange prøver å forby middelet, men de agrokjemiske selskapene som produserer stoffet kjemper med nebb og klør – og penger for å beholde markedsposisjonen.

– Insektene som spiser av planten og får i seg stoffet kan miste orienteringsevnen og finner ikke veien hjem. Dette er særlig et problem i USA på grunn av heftig sprøyting og enorme monokulturer. I Europa sliter vi mer med vinterdød, forklarer Eric.
– Uansett, vi har gjort verden utrolig vanskelig for biene, konstaterer Eric, – Det er to ting som får fatale følger for både vill- og honningbiene; sprøytemidler og mangel på biologisk mangfold. Spesielt sistnevnte. I de fleste tilfeller bestemmer birøkterne også hvordan hjemmet deres skal se ut og hvordan de skal oppføre seg. Som resultat lever biene under konstant stress. Hos mennesker fører stress til sykdom, hvorfor skulle det være annerledes for biene? spør Eric retorisk.
– Da kommer vi tilbake til spørsmålet: Skal vi røkte på bienes eller birøkternes premisser? Biodynamisk birøkt tar utgangspunkt i det første, og min oppgave som birøkter er å holde biene slik at de trives best mulig hjemme. Jeg lar dem bygge vokstavlene selv, de får selv bestemme hvor de ønsker å ha yngelen, pollen og honningen og de kan lage så mange droner de ønsker. I tillegg kan de få utvikle en naturlig svermetrang, sier Eric.

HAN REISER SEG fra trebenken og drar forsiktig opp en ny vokstavle for å vise. Dronningen kommer til syne. Hun er større enn de andre og har en hærskare etter seg. I motsetning til annen birøkt blir ikke dronningen holdt under et dronning-gitter. Gitteret i de standardiserte Langstroth-kubene (fra 1852) skal hindre at hun legger egg i det såkalte skattekammeret hvor honningen lagres.
– Det er genialt for birøkteren, det gjør det enkelt å høste honningen ettersom du ikke har yngel i skattekammeret. Men er det så bra for biene? Tenk deg at noen holder deg i fangenskap og romsterer i huset ditt. Kjøkken og stue bytter plass hele tiden, dører minskes og forstørres. Det fører til stress, som igjen fører til et svekket immunforsvar mot virus og bakterier.
– Mange av problemene biene møter utenfor kuben er vanskelig for meg å gjøre noe med. Jeg kan ikke forandre tap av biologisk mangfold, jeg kan ikke hindre at nabogården sprøyter, ei heller kan jeg gjøre noe med klimaet. Men når jeg sørger for at biene kan slappe av hjemme er jeg overbevist om at biene er bedre rustet til å takle utfordringene utenfor dørstokken.

– Merker du det på dine bier?

– Det er i hvert fall lite vinterdød blant mine bifolk, og de har få problemer med varroamidden som ofte rammer bisamfunn, og hos de svake rammer den hardt. Generelt går det ganske bra med honningbiene i Norge, men det må ikke bli en hvilepute, sier Eric. – Tenkemåten i Norge er ikke annerledes enn i Europa eller USA, vi går mot et stadig mer industrialisert landbruk der gårdene er spesialisert på få landbruksprodukter. Fordelen er at Norge fortsatt har en mektig natur, sier han.

DET ER SNART høst. Dronningene legger færre egg, bifolkene begynner å avta i antall, dronene blir jaget vekk fra kuben. Vi er vitne til det. En arbeiderbie plager en mye større drone, slipper ikke taket. Så er dronen borte.

40 000 individer skal bli til rundt 10 000. De yngste skal holde fortet gjennom vinteren. Den andre innhøstingen av honning står også for tur. Føden som bifolkene så ivrig har laget til eget forråd. – Jeg kunne valgt å la biene beholde all honning selv, men det er jeg for grådig til, sier Eric og smiler skjevt.
– Jeg tømmer likevel ikke kuben helt for honning. Vokstavler der både honning og yngel sitter får være i fred.

Om vinteren får Erics bier en blanding av 20 prosent sommerhonning, 80 prosent økologisk sukker, kamillete og litt salt, i tillegg til den honningen som er igjen i kuben. Biene klynger seg til dronningen, og gjennom den kalde sesongen sørger de for en innetemperatur på 8 grader.
Til våren kommer, da bygger dronningen igjen opp sitt folk, og arbeiderbiene sprer ut vingene sine, tømmer tarmen, finner veien til den første næringen; raklene på seljetreet. Denne sesongen er imidlertid ikke helt over, fortsatt flyr de fra blomst til blomst, agurkurten blir tømt til siste dråpe. En livsviktig aktivitet for flere enn dem selv.