Felles for byer som Detroit og Havanna og flere byer i Europa, er den dramatiske nedgangen i disponibel inntekt i husholdningene. Det har fått folk til å starte omfattende dyrkingsprosjekter. Hagejordbruket sprer seg hurtig, og det ser ut til at byene relativt raskt kan ta naturen tilbake. Fenomenet skyldes også at konsumentene har våknet. De vil vite hvor maten de spiser kommer fra og helst kjenne produsentene. I byer som London og New York er det en stor oppblomstring av grønnsakshager på tak og i parker, og restauranter med egne urtehager bruker dette i markedsføringen. Kokkene vil ha ureiste, friske og smakfulle råvarer, og dyrker grønnsaker og frukt, urter og salater med stor kreativitet på fasader, tak, verandaer og plener. Urolige tider og et økende behov for å arbeide med klima- og miljøutfordringene har skapt en folkebevegelse. Det interessante er at matproduksjonen med dette også har fått en ny status.
Urolige tider og et behov for å ta klima- og miljøutfordringene på alvor har skapt en folkebevegelse.
I OSLO ER DET OGSÅ stor aktivitet og kreativitet rundt slike hagejordbruk. MAJOBO-prosjektet (Mat og Jord der du Bor) motiverte til handling i 2012 og samlet allerede første sesong rundt 80 økologiske dyrkingsprosjekter i Oslo. Nettverksorganisasjonen arrangerte kurs og møter, og fungerer som en inspirator og et bindeledd mellom nybegynnere og erfarne gartnere og bønder. Interessen for denne grasrotbevegelsen var enorm. Presse, politikere, byråkrater og næringslivet har stilt opp. Antropologer, naturvernere og økologer mener dette er veien å gå for at folk skal bli mer bevisste på klodens tilstand; For å kunne starte det enorme arbeidet som skal til for å få klima, jordsmonn og et mer miljøvennlig jordbruk tilbake på et normalt nivå, er det nettopp engasjement på grasrotnivå som trengs. I dag er engasjementet overtatt av ByBi, Kompass&Co, Gartneriet (på Bygdøy) og Nabolagshagene, alle med egne Facebooksider.
I HELE VERDEN er folk bekymret for biene som ser ut til å lide en felles skjebne; død. I storbyer som New York har entusiaster plassert ut kuber på flere av byens tak og i grønne lunger. Restauranter i verdensmetropolene serverer honning fra egne kuber. Dette øker bevisstheten rundt problemet biedød. I Oslo ble ByBi birøkterlag startet i 2013, et nettverk av røktere som jobber for rekruttering av birøktere, og for mer nektar- og pollenrike vekster i urbane strøk. Det har resultert i 800 000 bier, 20 bigårder og 31 birøktere, i tillegg til de som allerede var etablert. Kubene er plassert på utradisjonelle steder, som taket på Alna-senteret og i Dronningparken. Honning fra bybier viser seg å være renere enn tradisjonell honning, siden det er lite sprøytemiddelrester i storbyene. Denne nye folkebevegelsen tar ikke hensyn til hva verken røde eller blå politikere mener. Folk fra alle kulturer og i alle aldre bretter opp skjorteermene. Dette kan vanskelig stanses, kraften i naturens kretsløp og mennesker som vil koble seg på dette, er stor. Det ser ut til at folk har fått nok av asfalt, blokker og kjøpesentre – en gang så hovedstaden annerledes ut.
Holdningene til å arbeide med jorda er i ferd med å endres. Enkelte hevder at vi forbereder oss på fremtiden.
ETTER JERNALDERENS store jordrydninger vokste det frem en markedsplass i Bjørvika i Oslo. Fra rundt år 1000 var byen markedsplass for de rike jordbruksbygdene, som nåværende Groruddalen. Byen vokste og matjorda ble nedbygget. Det er bare 100 år siden Aker kommune hadde landets sjette største jordbruksareal og var landets tredje største fruktkommune, nest største potetkommune og landets største svine- og fjærfekommune. På 100 år er jordbruksarealet redusert fra 73 000 mål til vel 7 600. Da utbyggingen skjøt fart etter 1950 var det fremdeles 50 gårdsbruk med vanlig jordbruksdrift. På 1970-tallet var det tradisjonelle jordbruket så godt som historie. I løpet av 20 år ble 20 000 mål jordbruksareal i det tidligere Østre Aker lagt under asfalt og betong. I dag er Bygdøy kongsgård og Bogstad gård de største jordbruksforetakene med hovedsakelig dyrking av grovfôr og korn. Matjorda representerer en viktig ressurs for matsikkerheten i Oslo. 22 prosent av jordbruksarealet i Oslo er økologisk drevet.
DEN FØRSTE KOLONIHAGEN i Norge ble anlagt i Oslo i 1907. Kommunen la ut parseller på den gamle søppelfyllinga på Rodeløkka, og hagene var tiltenkt barnefamilier som bodde i trange leiligheter for rekreasjon og matauk. I dag er det rundt 1600 parseller i Oslo. Sammenliknet med andre storbyer i Europa er dette få, og de er truet. Det er en stor etterspørsel etter koloni- og parsellhager og lange ventelister. Det eneste som er kommet til de siste årene er “Herligheten”, parsellkollektivet i Bjørvika, som består av 100 parseller og en 250 kvadratmeter stor åker der det dyrkes gamle kornslag. Parsellene ble tildelt ved loddtrekning våren 2012. Til 100 kasser var det 3790 søkere!
DEN FØRSTE SKOLEHAGEN i Oslo var Geitmyra som sto ferdig i 1909. Initiativet kom fra Marie Jørstad som hadde lest om skolehagene i andre europeiske land. Motivet var å gi barna naturglede og en oppdragelse i orden og arbeidsomhet, samt kjennskap til de vekstene de spiste. I skolehagenes storhetstid var det fire heltidsansatte gartnere/fagarbeidere, en rektor og opptil 120 skolehagelærere på deltid. I dag er det én, Tore Faller, som er skolehageleder i Oslo kommunale skolehager. Det har vært en kraftig nedgang i antall skolehager de siste 20 årene, minst 60 prosent av de tidligere skolehagene er blitt omdisponert til byggeformål. Geitmyra, med 40 mål hagejord og mer enn 300 frukttrær, har vært truet av nedleggelse flere ganger. I dag er 93 mål i Oslo i bruk som skolehager og skole/parsellhager, og det er et stort engasjement for å bevare de som er.
NORGES VEL startet sin virksomhet i 1809 og de la da stor vekt på å øke utbredelsen av kjøkkenhagevekstene. På den tid var vekstene i en kjøkkenhage overklassevarer, med unntak av de grove rotfruktene. En hage med kjøkkenvekster og prydvekster i skjønn forening var status og viste velstand. I siste halvdel av 1800-tallet ble det skrevet hagebøker og startet hagebruksskoler som også kom folket til gode.
På 1900-tallet vokste det moderne jordbruket frem med kunstgjødsel, plantevernmidler og stadig økende mekanisering. Økende grønnsaksproduksjon førte til at en rekke grønnsaksslag ble til salgs overalt, og til lave priser. Med unntak av i krigsårene sank kjøkkenhagearealene dramatisk. Under krigen var derimot kreativiteten stor. Den sikreste måten å sørge for mat på bordet var å drive matauk selv. Det ble dyrket mat, tobakk og “grisepoteter” i parker, på idrettsplasser og på hver minste ledige jordflekk. Folk holdt villagriser i kjellerne og kaniner og høner i uthuset. Etter annen verdenskrig skulle industri arbeid eren frigjøres fra matauk og praktisk arbeid hjemme. Kjøkkenhagene forsvant, og ble erstattet av pyntetrær, prydbusker og gressplener. Industrialiseringen skapte en avstand til maten.
VILLAHAGENE representerer en viktig ressurs for matsikkerheten og det er igjen en oppblomstring av dyrkingsinteresse hos hageeiere som ønsker kortreist og usprøytet mat. Villahagene representerer også en betydelig ressurs når det gjelder frukt- og bærproduksjon, selv om mye i dag går tilbake til naturen. Oslo-bedriften Epleslang, etablert i 2012, baserer sin innhøsting på epler som ikke blir brukt. Eplene blir presset og saften solgt. Epleslang har vunnet flere priser på grunn av sin kreative idé med å bruke uutnyttete ressurser, og for sitt sosiale engasjement. Eplehageutbyggingene truer denne matjordressursen.
SELV OM VI I DAG ikke mangler mat, savner vi skikkelig mat – og kontakt med jorda. Det dyrkes på balkonger, på tak, i offentlige parker, i bakgårder, i åkerkanter og på byggeplasser. Det er også stor aktivitet for å koble by og land med direkte salg fra bønder gjennom enkle utsalgssteder og kooperativer og gjennom engasjement fra kommuners side med å dyrke mat i byene.
Den store aktiviteten rundt matproduksjon i Oslo, som i andre store byer i verden, tilsier at det vil dukke opp mange nyskapende prosjekter i årene som kommer. Politikerne bør følge nøye med, for dette er et uttrykk for komplekse utfordringer samfunnet står overfor. Det ser ut som om naturkreftene i menneskene svarer med å ta fatt på det mest grunnleggende i vår tilværelse; å skaffe mat. Holdningene til å arbeide med jorda er i ferd med å endres. Enkelte hevder at vi forbereder oss på fremtiden.
