Det blåser en jevn og kraftig vind fra havgapet. På lyngheiene foran oss har det lagt seg et lett snødekke, og bare noen meter lenger opp fra der vi står letter en hvit rype og flyr sin vei. Vi klyver fra stein til stein, og prøver å holde følge med villsaubonde Sverre Johansen. Oppe fra de små lyngheitoppene kan vi se storhavet bak en formasjon med små øyer, men fokuset vårt i dag er på de 150 dekarene med inngjerdet beitemark som ligger omkring oss her i Leirvikhamn på øya Frøya i Sør-Trøndelag.
Sverre Johansen har en rød glød i kinnene under det grå håret som står til alle kanter på grunn av den kraftige vinden. Vi stopper opp og speider etter villsauflokken på 45 dyr som går her på helårsbeite. – Jeg klarte ikke å bo på asfalt i byen lenger når jeg visste at jeg kunne få være ute og oppleve dette hver dag, sier han og peker mot utsikten.
VED SIDEN AV beitemarken vi står på er det et lite sund. På den andre siden av sundet ligger Klungervika hvor vi kan skimte det store hvite huset Sverre og kona Ellen Johansen bygde i 2001. De har ikke angret et sekund på at de flyttet hit fra det hektiske livet i Trondheim, hvor Sverre jobbet som kokk og servitør og Ellen som servitør på byens beste restauranter.
Sverres villsaueventyr startet i det små, på midten av 90-tallet, da han satte ut noen få dyr ved familiens hytte her i Klungervika. I dag har han 160-170 dyr spredt i flere flokker som beiter på noen av Frøyas mange kulturmarker. Det gamle kulturlandskapet på Frøya har optimale beiteforhold for villsau. Her på lyngheiene og i fjæra finner dyrene det de måtte trenge av lyng, gress, urter, bær, selje, pors, lav, tang og tare.
Med det arealet som Norge har burde det ikke være noe problem å være sjølberget på kjøtt fra sau.
– På god beitemark har villsauene god nok tilgang på mat hele året. Så lenge det ikke er for mye snø. Om det fryser og blir skareføre må jeg sette ut fôr til dem, men det skjer ikke ofte, forteller Sverre.
Etter hvert som de tradisjonelle landbrukene på Frøya er blitt lagt ned, har det blitt mer plass til villsau. I dag beiter de overalt, også i utmark, og på mange av de 5000 småøyene og holmene rundt Frøya. – Hadde det ikke vært for villsauene så hadde jorden ligget i brakk og grodd igjen, sier Johansen. – Der hvor villsauen beiter forsvinner dødt gress og store tuer, dessuten blir det mye finere, grønnere og naturen blir mer tilgjengelig.
– Og så produserer vi norsk sau! Med det arealet som Norge har burde det ikke være noe problem å være sjølberget på kjøtt fra sau, mener han.
LEIRVIKHAMN, der vi befinner oss i dag, er et eksempel på jord som har ligget brakk inntil villsau begynte å beite. Jorden hadde ikke vært benyttet de siste 15-20 årene da Sverre satt ut én av flokkene sine her for to år siden. Her klarer dyrene seg som regel selv, men om han blir nødt til å sette ut kraftfôr og høy, så er det økologisk det de får.
– Det finnes ikke renere mat enn dette, smiler Sverre og klapper en av sauene. – Kjøttet blir preget av det dyrene spiser, så det er klart at det blir en annen smak på disse dyrene. Sauene spiser veldig mye tang og tare tidlig på våren og om vinteren. Før lamming, ved påsketider, går de gjerne uti vannet og spiser tang og tare til de blir grønne rundt munnen, flirer Sverre. – Dette gir dyrene mineraler og sporstoffer som de trenger, og jeg tror også det bidrar til den gode smaken. I Normandie i Frankrike er det en del dyr som beiter ved kysten. Kjøttet er eksklusivt, det kalles pré-salé på grunn av den pikante smaken de får av beiteforholdene, så jeg antar at dette gjelder også for mine dyr. Villsaukjøttet har for øvrig en mild viltsmak, mindre fett- og fåresmak enn vanlig lammekjøtt. Dessuten, som du ser, har jo dyrene hatt et veldig fritt og godt liv, og det er viktig! sier Sverre.
I Normandie i Frankrike beiter sau ved kysten. Kjøttet er eksklusivt og kalles pré-salé på grunn av den pikante smaken.
VILLSAU ER ET VAREMERKE, opprettet av Norsk Villsaulag som krever at dyrene stammer fra rasen gammelnorsk sau. Dessuten skal de gå på helårsbeite langs norskekysten. Rasen stammer fra korthalesauen som steinalderbøndene hadde med seg da de kom til Norge for 5-6000 år siden. Den framavlede hvite sauen med lang hale, som er blitt vanlig her i landet, ble innført i Norge først på 1700-tallet.
Hilde Buer er sekretær i Norsk villsaulag og forfatter av Villsauboka. – Den hvite sauen hadde mer ull og større slaktevekt. Den ble derfor krysset inn i de gamle sauene, og i løpet av industrialiseringen ble den gammelnorske rasen nesten borte. Heldigvis overlevde en liten bærekraftig stamme på Austevoll i Hordaland. På 1950-tallet var denne bestanden nede i 2000 dyr, men takket være disse døde ikke rasen ut, og i dag kan vi telle minst 50000 villsau i Norge. Og antallet øker, forteller hun.
I DAG ER FRØYA antakelig Norges største villsaukommune med en bestand på over 3000 dyr. En del av æren skal jordbrukssjef i Frøya kommune Trygve Fjærli ha, ettersom han over mange år har fôret frøyværingene med seminarer om villsau.
– Før midten av 90-tallet var interessen for de gamle husdyrrasene liten. Da var det antakelig bare 3-400 villsau fordelt på fem-seks besetninger, men siden den gang har det gått slag i slag, forteller han.
VI ER PÅ TOPPEN av lyngheiene. Der, nede ved fjæra, står hele flokken tett samlet og stirrer på oss. De er tynnere i pelsen enn vanlig sau, veldig bustet, nærmest kreppet. Fargene går i ett med landskapet. Flere har små tuster på hodet og værene har naturligvis sine karakteristiske horn. Flokken gir ikke fra seg en lyd.
– Dekk! kommanderer Sverre så stille han kan til hundene. Plutselig løper flokken ledet av værene og de eldste søyene på skrå vekk fra oss og stopper. Når ingen av oss reagerer blir de med ett trygge og løper imot oss. De stopper ikke før de nærmest tråkker oss på støvlene. De gule og grå øynene ser utforskende på oss. De er ikke redde, ikke aggressive, bare nysgjerrige.
-Come bye! Come bye! Dekk! Away! Dekk! roper Sverre til gjeterhundene Jill og Zenta, begge av rasen border collie. De lystrer de gamle kommandoene. Sammen har Sverre og hundene full kontroll på flokken.
– I begynnelsen hadde jeg ikke hund. Det var litt av et styr. Det er mye enklere med hund, i hvert fall nå som flokkene mine er vant til dem, sier Sverre. Han mener villsau kan bli like tam som vanlig hvit sau. – Så lenge du ser til dyrene ofte, og nærmer deg med kraftfôr, høy og godbiter, kommer de løpende bare de hører stemmen din. I følge ham er villsau enkle og morsomme dyr å jobbe med. Alle har sin egen personlighet, men har til felles at de er veldig våkne, gløgge, lette på foten og kjappe. Akkurat som Sverre.
