Høsttakkefesten

Kirkerud andelsgård i Slemmestad er i sitt tredje år. Med 10 mål innmark har de kapasitet til opptil 60 andelshavere. Flere av dem er her i dag, selger supper og kaker og høster noe av grønnsakene som er igjen. Det er ikke bare disse som er her denne lørdagen, mange mennesker går mellom grønnsaksrader og salgsboder, konkurrerer om å vinne sekkeløp og løser rebusoppgaver. Mange har hørt om arrangementet gjennom venner, sosiale medier og Økouka, som høsttakkefesten er en del av.

En familie på fire fra Drammen har tatt turen for å bli med på festen. Barna iakttar undrende de snirklende stenglene og store bladene til gresskarplantene. – Jeg har sett gresskar som er mye større enn disse, som vokser helt ut av universet! sier en av guttene begeistret. Fantasien vokser i takt med størrelsen på gresskaret han forteller om. Så blir han oppslukt av en snegle han bærer i hånden.

– Samarbeidstanken som andelslandbruk er tuftet på er en av hovedgrunnene til at vi startet med denne driftsformen, sier Kirsti Kirkerud som har vokst opp her og skal ta over familiegården. Enn så lenge er det faren Lars som er gårdeier, Kirsti er ungdomsskolelærer.

FLERE HENDER gjør jobben lettere, og der de før hadde for mye arbeid i forhold til inntekt, har de nå, gjennom andelsdriften, en mer effektiv og lønnsom gårdsdrift. Og ikke minst mange nye og styrkede bekjentskaper med folk i nærmiljøet. – Mange av våre naboer og venner er blitt med, det er veldig hyggelig.

Andelshaverne kjøper hver sin andel av produksjonen, og bidrar med såing, luking og høsting. De forplikter seg til åtte timer med dugnad, resten er frivillig. Deres motivasjon til å være med viser seg til å være i tråd med Kirsti sin; fellesskapet.

– Å treffe andre og lære av hverandre er den viktigste motivasjonen, sier Hans Reidar Bjelke som har vært andelshaver fra starten, og sitter i styret. Han er tømrer av yrke og har vært jeger og sanker siden speideren. Han jobber jobber også sporadisk på en annen gård, noe han har gjort helt siden han var sesongarbeider der som ungdom. – Jeg har fulgt utviklingen av andelslandbruk fra starten. Da vi ville melde oss inn i et andelslandbruk var det et heldig sammentreff at Kirkerud i nærheten la om akkurat da, sier han.

Han og en annen med-andelshaver står bøyd over agurkplantene. De diskuterer frilandsagurkene som er på hell, det er tross alt siste dag i september. Ikke alle planter ser ut til å ha skjønt det, noen modige squashblomster strekker seg mot sola som av og til titter frem. Andre planter trives mer med årstiden vi går inn i, blant annet grønnkålen, som er i toppform. På dette andelsbruket dyrker de minst 30 ulike grønnsakssorter, en kunst Kirsti måtte lære seg fra scratch. For selv om andelshaverne hjelper til, er det gårdeierne som har hovedansvaret.

– Det er overraskende vanskelig å dyrke grønnsaker. Selv om jeg har fått bondeyrket inn med morsmelka er grønnsaker nytt for oss, sier Kirsti. – Gjennom mange kurs, siste i Aurland, mye lesing, praktisk erfaring og erfaringsutveksling lærer jeg noe nytt hele tiden som vi tar med oss videre.

IKKE ALL AVLING er like vellykket i år. Persilleroten er angrepet av skadedyr og gulrøttene vil bare ikke bli store. En gutt drar opp en gulrot av jorda. – Se, den er dobbel! sier han entusiastisk og løper i retning langbordene mens han roper ”mamma, mamma, se hva jeg fant!” Litt etter kommer han tilbake, hakk i hæl med en jente som også vil dra opp gulrøtter. De sammenligner hverandres og deler på avlingen. Kanskje gulrøttene ikke er så puslete som vi voksne skal ha det til likevel? Etter barnas målestokk er de tydelig noe av det fineste i åkeren.

De fleste grønnsakene har imidlertid blitt slik vi liker dem og er høstet i mengder. I tillegg har andelslandbruket mange frukttrær, samt honningproduksjon. De har også høner, og andelshaverne kan kjøpe en eggandel også, fine egg som de hvite hønene legger igjen i rugekassene. Kassene er utformet på pedagogisk vis; du kan titte oppi og se om det er egg der - eller finne en høne som er klukkende rugeklar, til barnas store begeistring. Hønsehuset er en attraksjon. Småstressede høner gjemmer seg stadig, før de gang på gang blir oppdaget av en skokk med unger som så gjerne vil klappe de myke fjærene.

DET ER LITT tilfeldig at Kirsti endte med denne driftsformen. – Vi hadde lest om andelslandbruk i avisa, men det var ikke før en venninne spurte om det fantes en økologisk andelsgård i nærheten, at vi bestemte oss og sa ”ja, vi!” Så gikk det slag i slag. Over 30 personer møtte opp på informasjonsmøte, og i dag har vi venteliste, sier hun.

Jeg tror en nærhet til matproduksjon skaper empati hos barna, ikke bare for mennesker, men for alle levende vesener.

Èn som står på ventelisten er Julie Hovde-Hagen, småbarnsmor og jurist. – Først og fremst ønsker jeg å bli andelshaver for barnas del. Det er viktig å lære dem hvor maten kommer fra, hele prosessen fra frø til salathode og til frø igjen. Jeg tror også at en nærhet til matproduksjon skaper empati hos barna, ikke bare for mennesker, men for alle levende vesener. Det igjen vil bidra til at de tar vare på jorda og naturen, det er jeg overbevist om. Vi har en liten grønnsakshage hjemme på Slependen, og etter suksesstomatene i år vil vi bevege oss videre, sier hun og håper det snart blir en andel ledig. Hun kjøper med seg jordskokk før hun drar hjem igjen.

DET ER BLITT ettermiddag, suppekjelene er tømt og kakene spist opp. Kirsti vinker folk av gårde. Hun er godt fornøyd med oppmøte. – Den gamle ”grendebiten” får nytt liv gjennom andelslandbruket, sier hun. – Den biten der voksne og barn i nabolaget jobber sammen på åkeren. I dag foregår mye aktivitet på barnas premisser, på åkeren er dette annerledes. Barna deltar i de voksnes verden, ser dem jobbe, bidrar der de kan og samtidig kan de leke med andre barn. I tillegg til å få kunnskap om naturens facinerende kretsløp, synes jeg det sosiale er et vel så viktig aspekt, sier hun som selv er småbarnsmor og pedagog.