Plantedoktoren

Det han kan og har erfart er noe vi vil lære. Hvordan få bærbusker og frukttrær til å bære mest mulig? Hvordan stelle plenen, plantene, rosene, jordskokkene, urtene eller tomatplantene? Hvor mye og hva slags gjødsling?

Vi har ringt ham mange ganger for å få råd, Morten er alltid like hjelpsom og i strålende humør. Til det kjedsomme, for ham, gjentar han det han mener vi må lære oss hvis vi vil at det skal spire og gro rundt oss. Nå er det dags, vi må se det med egne øyne. Så vi tar turen sydover, en litt gufsen dag i april, til Randesund Planteskole. Det er ikke langt til Kristiansand fra Oslo, ikke med Morten bak rattet. Ett lite spørsmål, og han er i gang. Først rolig og reflektert, så øker engasjementet og volumet. Morten er lett å få på steppet.

Familiehistorien hopper han lett over, den kan vi lese om på nettet. Ernæring og fordøyelsessystemet er vi ferdige med før vi er i Brevik, fanatiske økologer, landbrukspolitikere og storindustrien har fått gjennomgå før vi er i Arendal. Han er i fistel over at noen forgifter våre fellesområder; luften, innsjøer, elver og hav, og han er mektig stolt av familien sin. Kort fortalt. Vi er fremme før vi vet ordet av det. Like før Kristiansand ligger både hagesentret og bukten der nesten hele familien i fire generasjoner bor.

DET ER IKKE PÅ denne tiden av året et hagesenter tar seg best ut. Det er gråere enn grønt, men i de nybygde, små drivhusene er det full aktivitet. Det podes, såes, vannes og prikles, potter flyttes til neste stasjon og rosene klippes. Det er mange hender i sving, Morten er læremester, peker og forklarer. Tomatplantene likner alt på seg selv og krydderurtene strekker seg mot lyset. En stor leirkrukke med vann er til småplanter og frø. – Vi lar vannet stå her en stund så det får modnet seg, forklarer Morten. – Jeg vil jo ikke gi de små nurkene i jorden klor!

– Og rosene, hvordan klipper du dem?

– Jeg bare fyker over med saksa jeg. I bøkene virker det som en vitenskap, ikke ta det så høytidlig. Rydd i gamle blomsterstilker, få bort det visne, ferdig med det. Om sommeren trenger de en kyndig hånd, ikke nå på våren.

Morten er stolt over det frodige fellesskapet. – To kommer helt fra Nepal. – Jeg skal lage bedre gartnere ut av dem enn det de lærer på noen skole. Staten driver gartnerskole, hva lærer de bort der? HÆ!? De lærer at gjødsel er det eneste saliggjørende! (Store bokstaver igjen.) Det første vi fikk utdelt var Hydros gjødslingstabell! Min farfar tok gartnerskolen i 1916, min far i 1946 og jeg i 1980. Min sønn fikk ikke lov til å gå på gartnerskole. Han er utdannet på BI, det andre kan han lære av meg. Han er kvikk i hue, han skjønner sammenhengen. Driften av gartneriet skjønner han bedre enn meg. Det har han etter sin mor.

Hvis vi tror at det er nitrogen plantene og jorda skal ha i overflod har vi ikke forstått det.

HVIS VI TROR at det er nitrogen plantene og jorda skal ha i overflod har vi ikke forstått det. – Det er proteiner og karbohydrater jorda trenger, sier Morten. – Selvfølgelig er det fint at kløver binder skadelig nitrogen som det stadig blir mer av i lufta, men når det gjelder en sunn jord er vi på feil vei. Det er mikroorganismene vi skal pleie. Se på naturen. Alle planter lever helt utmerket i områder der ingen gjødsler. Her vokser noen halvannen meter på en sesong. Hvis de kan vokse så godt der, hvorfor skal vi ikke bare gjøre som naturen? spør Morten retorisk.

Retorikken hans har provosert mange, ikke minst kunstgjødselselskaper. Nettopp et slikt selskap provoserte Morten til de grader at han gjorde helomvending. – Jeg er vokst opp med gift og fosfor, sier Morten, – vi dyrket ikke en ting uten gjødsel og sprøytemidler. Vi sa til kundene at de kunne drikke Roundup, så uskyldig trodde vi det var. Alt handlet om å drepe ugress og gjødsle plantene. Enten jeg var i lære hjemme, i Nederland eller i Danmark – samme leksa.

– Hva fikk deg på andre tanker?

– Det skal jeg fortelle deg. Vi handlet mye med Simontorp på den tiden. De importerte en gjødsel for oss som vi syntes var mer "økologisk" enn Hydros. Vi solgte rundt 300 tonn i året, men så kjøpte Hydro opp Simontorp og stengte importen. Da ble jeg forbanna. Et statlig landbrukslokomotiv uten integritet er jo helt Russland. Vi brukte noen år på å frigjøre oss fra alt det kunstige, konsentrerte oss om å pleie jorda i stedet, og finne de beste og sterkeste plantene. Det var noen strevsomme år, men nå kan vi se oss rundt og vite at det vi gjør er i harmoni. Vi satser på de sterkeste individene, slik naturen selv gjør. Etter lang erfaring ser jeg nå hva som skal til for å bære frem sterke og gode planter er en levende jord. Enklere blir det ikke.

– Survival of the fittest, er du en ekte Darwinist?

– Når det gjelder ideen om mangfold og biologi er jeg absolutt det.

– ”Lupin-gjødselen" er det laget av lupiner, en plante som er svartlistet?

– Svart- og rødlisting! For noe tull! Sier Morten og fnyser. – Vi lever i en brøkdel av en geologisk tid, og så bruker folk tid på å sette opp lister over planter som tilfeldigvis har spredd seg. Hadde de nå enda hatt nærvær nok til å sette opp en regional liste!

– Lupinstrø.

– Det vi selger er knuste frø fra ettårig gul lupin som dyrkes i Danmark. Frøene tørkes og valses. De er smekkfulle av proteiner som mikroorganismene i jorda trenger. Gir du bedene, plenen eller pottene dine noen never av dette i starten på hver sesong er mye gjort. Og når det gjelder de stakkars lupinene i veikanten er de da mye penere enn veiene.

DET DU SKAL gjøre er altså å mate jorda, gjentar Morten, redd for at jeg ikke har fått det med meg. – Ikke plantene. Du kan glemme pH, gjødsel, mosegift, kalk. jernsulfat, spesialgjødsel, organisk gjødsel og torv, eller kokos for den saks skyld. Er det mulig? Kokos! Hvor langt skal de gå for å unngå jord? Hagesentrene pusher på deg steril torv i sekker. Så livløs at du må kjøpe en haug med andre kjemiske produkter for å få det til å gro. Det er spekulativt; ta tre betal for to, stønner han. – Gjødsel er som å gi plantene intravenøs næring. De kommer seg umiddelbart, men må ha påfyll hele tiden. Dyrt, krevende og unødig, konkluderer han bombastisk..

– Så grønngjødsling er heller ikke å anbefale?

– Jo, om du mener vekster som dyrkes for å vendes ned i jorden. Det er et fantastisk tilskudd til mikrofloraen og faunaen i jorda. Men ikke for nitrogenbindingens skyld. Nitrogenet skal finnes i proteinform slik at man opprettholder mattilgangen til det yrende livet der nede. – Nei, om du mener de som ønsker en økt vekst i forhold til naturlig vekst, som ved hjelp av neslevann og lignende. Lettopptakelige næringsstoffer som gir fysiologiske vekstsignaler er kortvarig glede for plantene.

– Økologisk, sier Morten tankefull, – det er et mangehodet troll. Men jeg velger det fordi det er så mye bedre enn alternativene. Biodynamikerne har for eksempel mange logiske og veldig gode dyrkemetoder. Men det er jo ikke akkurat rakettvitenskap at grunnvannet står høyere ved flo sjø og at det spirer lettere da. Ett problem med økologien er at man kan drive dyrehold med kraftfôr. Det er jo en kontradiksjon, kraftfôr er jo det motsatte av økologi! Noen hiver på mer nitrogen enn de har lov til. Nitrogen igjen! Mange vil ha tilskuddene som staten gir, får disse, men gir seg fort hvis de ikke ser helheten. Slepp dyra på skauen, sier jeg, der klarer de seg selv! Sunne dyr, ikke ei rød norsk ku med en krysningsrekke lengre enn en sykehuskorridor.

FAMILIEN HAR EN skogteig på den andre siden av E 18. Der går noen villsau og griser og de klarer seg selv. Spiser det de finner, drikker vann i bekken og føder uten hjelp. – Er det en hard vinter legger jeg ut litt gress, men stort sett er de helt selvgående. Jeg tar ut litt kjøtt når vi trenger det, sier Morten og fortsetter helhetstanken. – Kortreist er også for enkelt. Kjøp heller tomater fra u-land der de kan dyrke tomater uten for stort CO2-avtrykk! Tenk, smaken av solmodne tomater, drivhus nord for alpene burte være forbudt om vinteren. Tomater produsert og fløyet inn fra Kenya til England har over fem og en halv gang lavere avtrykk enn tomater produsert i drivhus der. Se bonusen ved å hjelpe disse landene med handel i stedet for å gi dem penger! Morten himler med øynene.

– Jeg velger økologisk, selvfølgelig gjør jeg det, og blir opprørt når noen sier det er dyrt. Ærlig talt, økologisk mat koster jo det mat bør koste. Spør heller hvordan i all verden det er mulig å selge industrimat så billig. Jeg er høyremann, en kapitalist uten penger, jeg elsker markedet. Men jeg synes det er urovekkende hvor mange som mangler integritet. Jeg kan ikke tenke meg å leve uten en samvittighet i forhold til det jeg driver med. Før var grådighet en viktig egenskap for å overleve, men du måtte også ha venner som kunne hjelpe deg. Kan du noe, må du forte deg å lære det bort. Du må lære for å vinne. Det gir fremgang. Jeg gleder meg til å stå opp hver dag fordi jeg lærer noe hele tiden.

MORTEN ER FOR eiendomsretten, men synes, i og med at vi tilhører et stadig større fellesskap, at vi har en plikt til å ta bedre vare på de godene som tilhører fellesskapet. – Jeg kan ikke forstå at det er blitt greit å forurense slik vi gjør. Vi må få en kollektiv aksept på at vi ikke kan fortsette slik. Jeg synes det er sykt at jeg kan skyte en elg bare fordi den går over min eiendom. Det er like mye din elg som min! Hadde jeg gjerdet den inn og fôret den ville det vært en annen sak. Viltforvaltningen styrer dette, likevel har vi skutt ut elgen her jeg bor. Og de ber oss skyte mer! Hjorten er på vei inn igjen, slik det var før krigen. Det er mat nok til begge i skogen, likevel er det ikke dyr. Det er ikke storfugl engang, det er dødt, jegeren tar alt. Vi er langt forbi det punktet der naturen selv klarer å rydde opp etter det menneskene har ødelagt. Det er en stor overvekt av planter. Det er skeivt.

– Du lyder plutselig som en pessimist?

– Jeg er realist. Men jeg ser det nytter med mange små bidrag, og det er slik vi må tenke. Vi må lære av naturen og kopiere den, også i våre hager.

KUNDENE KOMMER og går, telefonene ringer i ett, ukjente mennesker som ringer for å få råd. Morten svarer rolig som om det var første gang han fortalte om dette. I butikken på hagesentret selger de alt fra frukttrær, planter og krukker til kaffe og ullklær. Det serveres deilig kraftsuppe til de ansatte og barnebarna løper inn og ut sammen med en hel barnehage. De leker i sandkassen og klatrer rundt på en gammel gråtass som står utenfor gårdshuset der fru eldste generasjon Bragdø bor, så er det møte i bokprosjektet. Høsten 2016 kom hageboka mange har ventet på. – Tidenes hagebok! i følge Morten.