Mat er for noen blitt en statement. Når begynte vi via maten å definere hvem vi er? Våre forfedre var ikke så nøye med hva de spiste bare det ga kroppen næring. I fattigere land, i dette landet også, var det ikke anledning til å tenke på om maten var korrekt, om næringen kom fra dyr eller planter. Inntil for en generasjon siden behøvde de heller ikke fundere over om maten de spiste inneholdt sprøytemidler. En del råvarer inneholdt nok noe gift fra naturens side, (som motstandere av økologisk mat så ofte påpeker), men overført matkultur hadde lært folk hvor mye de skulle spise av hva og hvordan de skulle tilberede maten. Skogsarbeideren fikk mer og bedre mat enn den som hadde et stillesittende arbeid. Slik ble råvarene de hadde til rådighet fordelt, etter alder og behov. Fattige måtte bruke mer tid på å skaffe mat enn de som var heldigere stillet, men selv dette karrige landet produserte mat til alle.
Hvor mye skal vi egentlig måtte tenke over hva vi setter til livs?
HVORDAN HAVNET vi i en situasjon der vi kunne velge og vrake i en overflod av matvarer vi ikke trenger og som ikke er sunne for oss? Hvorfor protesterer vi ikke nå når vi skjønner at en hel industri erstatter gode, sunne råvarer med dårligere etterlikninger? Hvor mye skal vi egentlig måtte tenke over hva vi setter til livs? Antagelig ikke tenke så mye i det hele tatt, bare vi forsøker å holde oss til ordentlige råvarer. Da trengs ikke så mange regler eller dietter for holde oss sunne og moralsk korrekte.
TIL REDAKSJONEN strømmer folks forhold til mat mot oss gjennom ulike kanaler. Noen slår opp fordi de mener vi har for mye fokus på kjøtt, mat mange mener vi kan klare oss uten. Vi mener et moderat kjøttinntak fra et etisk dyrehold eller jakt er en lokal ressurs vi trenger og må bruke. Som dere har sett har vi fokus på all slags ordentlig mat, til ulike tider. Gjerne sesongbasert, i motsetning til matindustrien som mest er markedsbasert. Jevnlig introduseres nye produkter i nye innpakninger, men som for det meste inneholder nøyaktig det samme; sukker, salt, hvetemel, melkestoffer, E-stoffer, stivelse – litt råvare, eller med smak av én.
MATINDUSTRIEN utgjør den største sektoren i verdensøkonomien. Den berører oss gjennom helse, politikk, klima og miljø. Råvarer utgjør det viktigste elementet i handelsbalansen mellom land og kontinenter. Derfor er det så merkelig at ikke en sunnere tilnærming til disse handelsvarene får mer politisk oppmerksomhet, med forbrukernes beste i sentrum. Hvis noe annet hadde påvirket våre valg og vaner og helse i like stor grad hadde vi protestert høylytt. Men det er kanskje det vi gjør? Noen ved å få et anstrengt forhold til mat, den ene eller den andre veien, andre ved å bli veganere, vegetarianere, pescetarianere, ved – etter min mening – å velge bort selvsagte råvarer som garanterer et sunt og sammensatt kosthold.
Matindustrien må jobbe for oss, ikke mot oss, de må bidra til bedre helse, ikke en dårligere helse.
VI FORBRUKERE har et problem, men det er ikke bare opp til oss men også til myndighetene å stille krav til en industri som i beste fall kan stemples som opportunistisk. Bare i løpet av en generasjon er problemet snudd på hodet; selv om millioner fremdeles ikke har nok mat er det flere i dag som dør av overspising enn av sult. Vi trenger en tverrpolitisk matrevolusjon – på tvers av landegrensene også. Matindustrien må jobbe for oss, ikke mot oss, de må bidra til bedre helse, ikke en dårligere helse. Vi må fokusere mer på mat som er tilgjengelig i sin reneste form, og helst her vi er. Vi må bidra til at lokale matprodusenter blir utsolgt på alt de produserer, ikke en eneste killing, høne, liten løk eller skeiv gulrot må gå til spille.
