Det er over 13 år siden paret Jon-Frede og Katrine Engdahl brøt tvert med faste, trygge jobber og etablerte en matkasseordning med bare økologiske råvarer, godt inspirert av "Aarstidene" i Danmark, en suksess som i dag har 45 000 abonnenter. De har bygget stein på stein. Det har vært tunge dager og lange dager. Men mest har det vært moro. Arbeid har aldri skremt Jon-Frede. Fritiden derimot, vet han ikke helt hva han skal gjøre med. Hverdager er best, det er da han kan følge opp ideer og administrere folk som tenner på ideene hans. Bedriften Kolonihagen har vokst seg stor med over 50 ansatte, bakeri, bryggeri og restauranter i tillegg til matkassene. Paret, og andre i familien, har levd på sparebluss og brukt alt de har av både midler og energi på å skape det motsatte av hva mange forbinder familien Reitan med.
– Hva skjedde egentlig? Hvem fridde til hvem?
– Det som skjedde var at jeg holdt et foredrag for ledergruppen i Rema 1000. Samme foredrag som jeg har reist land og strand rundt med de siste årene. Jeg har holdt det for forbrukere og firmaer, landbrukssamvirkene og for dagligvarekjedene, og budskapet har vært at noe skjer på matvarefronten. Vi er i ferd med å endre matvanene våre. Forbrukerne stiller flere spørsmål, de er blitt mer bevisste.
I dag er over 90 prosent av all økologisk mat vi spiser importert, selv i norsk vekstsesong.
I dag er over 90 prosent av all økologisk mat vi spiser importert – selv i norsk vekstsesong. Jeg mener alle må skjerpe seg og følge med i timen; landbrukspolitikken, samvirkene, kjedene – de fleste er i utakt med markedet, sier Jon-Frede og legger ikke skjul på sin skepsis til samvirkene, ikke som en ordning, men til måten de utøver sin makt på.
– JEG HAR FØLT at jeg har snakket for døve ører, fortsetter han. – Det har ikke vært noen vilje til endring på toppen, og jeg har vært heldig, jeg har snakket til toppene. Hadde du spurt meg om et potensielt samarbeid med noen av kjedeeierne for et halvt år siden hadde jeg sagt at det ikke kom på tale. Etter slike foredrag følte jeg alltid at vi var på to forskjellige planeter.
Jeg hadde ingen særlig god følelse på at det jeg sa falt i så veldig god jord denne gangen heller, og var i ferd med å pakke sammen da Lars Kristian Lindberg, innkjøpsdirektøren i Rema 1000 sier;
”vi har bestemt for oss for å bli by far best på økologi. Når andre snakker skal vi handle. De her som ikke tror på dette må finne seg en annen jobb. De leverandørene som ikke er enige kan finne seg andre kunder.” Det var klar tale, jeg trodde nesten ikke det jeg hørte, det var en besluttsomhet jeg aldri har hørt før. Så ble vi enige om å ta en kaffe og se om vi hadde noen felles interesser. Det var det tydelig at vi hadde, og vi bestemte oss for å gjøre en test i Rema-butikken på Ensjø. Ensjø! Så langt fra det alle sier er markedet for økologisk mat; vestkantmiljøet i Oslo. Varene ble tydelig merket, prisene justert og salget var over all forventning. Da bestemte vi oss raskt, og satte oss ned ved forhandlingsbordet, forteller Jon-Frede.
Resten er historie. Oppkjøpet og samarbeidet er et faktum.
– Du lyder nyfrelst, stoler du på dem?
– Ja, jeg har sett dem i øynene og jeg stoler på at engasjementet deres er ekte, sier Jon-Frede. – Jeg gjorde også en del undersøkelser før jeg skrev under, snakket med leverandører som var blitt kjøpt opp, og over alt var det bare positive toner.
DET VI SNAKKER OM her er en forutsigbarhet for produsentene, for bøndene. Det stikk motsatte av hva som har vært tilfelle. – Bøndene har levd med en usikkerhet. Grossistene forhører seg om varer i god tid før en sesong, for så å kansellere bestillingen når varene er dyrket. Det er jo ikke bare å knipse med fingrene, så er to tonn økologiske gulrøtter klare for salg. Dette kommer ikke til å skje når kjeden også forplikter seg gjennom eierskap eller langsiktige avtaler, sier Jon-Frede. – Det er altså ikke bare penger, men også en garanti og en oppfølging som investeres hos de forskjellige, mindre produsentene. Dette er ikke en uheldig situasjon, men en mulighet – en god ting. Det som kanskje droppes etter hvert er mellomleddene; grossister, importører… Det gir en bedre pris til forbrukerne. Ta Kolonihagens øl, før kostet det 69 kroner flasken, i dag selges det for 39 i Rema-butikker. Brødene våre koster 10 kroner mindre hos Rema enn det kostet i butikk tidligere, og vi tjener like mye som før. Det handler om volum og effektivitet. Prinsippet til Rema virker, med andre ord. Og nå skal det også virke på bra produkter!
– Like forelsket?
– Jeg skjønner hvor du vil, men jeg mener fremdeles at vi ikke har blitt lurt inn i noe vi ikke skjønner omfanget av. Da vi inngikk en avtale var jeg opptatt av at om vi skulle gjøre dette, skulle det være 100 prosent basert på vår tankegang, og da var vi villig til å gå all in. Og ikke bare ”økologisk” etter EU-reglene, men et engasjement som går videre, forbi det. Øko pluss kaller vi det. Det skulle ikke gå ut over prisen til bøndene, det skulle ikke gå ut over kvaliteten. Tvert imot, med friske midler som Reitan bringer inn kan vi jobbe for å bedre begge deler. Og så påpekte jeg at vi måtte skynde oss langsomt for å få med alle ledd i den prosessen. Selv om konkurransen har hardnet til rundt økologiske produkter hos kjedene, har jeg påpekt at dette ikke er noe verdensmesterskap i produktlansering.
Du må ikke glemme at en så stor kjede har utrolig mye å lære bort til sånne som oss; logistikk, salg, det er jo ikke noe galt i være kremmer bare produktene er de beste.
– Du tror ikke dette kommer til å gå for sakte for Reitan?
– Ærlig talt, dette gjelder kanskje ikke journalistikken i Ren Mat, men jeg er litt lei av journalister som bare fokuserer på det negative. Jeg har lest samfunnsrapporten til Reitan-gruppen, hvor mange har gjort det? De har et ekte fokus på både ansatte, miljø og kvalitet. Når Lars Kristian Lindberg bedyrer foran hundrevis av Rema-kjøpmenn at de har en ny strategi med hensyn til utvalget i butikkene, at de skal skille seg ut fra andre med andre slags varer, er ikke dette tomme ord. Det er en strategi, som de også mener det er mulig å tjene penger på. Jeg har selv sett at de ikke bare snakker, men handler. Og jeg har mandat til å sette ned foten hvis de ikke gjør tingene på rett måte. De kan lansere så mange egne produkter de bare vil under et annet navn, men ikke med etiketten til Kolonihagen på.
– Tidligere har du sagt at du følte deg rik, ikke på penger men på gode opplevelser og meningsfylt engasjement. Hva nå? Er du blitt pengerik nå?
– Tallene er nok litt mer positive, sier Jon og smiler. – Men det er lenge siden jeg løp etter penger som sådanne. Det er jo ikke de som er interessante, men hva du kan gjøre med dem. Men jeg må medgi at det er deilig å slippe å tenke på om vi skal pantsette huset, på at vi kan risikere å måtte flytte fra hjemmet vårt. Når du har tre barn er jo de ganske uforskyldte med på hva foreldrene måtte komme opp med av mer eller mindre gode ideer. Nå kan vi flytte fokuset til noe litt mer kreativt, som å bidra til at nordmenn kan spise bedre mat, at vi får en bedre tilgang på de gode råvarene og at den makten som har vært noen få forunt å ha kanskje blir litt bedre fordelt. Antagelig vil dette markere et såpass stort skille at det vil få ringvirkninger helt opp – jeg holdt på å si ned – til politikerne.
Jeg har helt sluttet å regne med dem. Det er mye fint snakk om et grønt skifte, men hva gjør de egentlig? Gjennom all offentlig servering av mat har myndighetene en enorm påvirkning som de dessverre velger å ikke bruke. Soria Moria var et slott bak de syv blåner, det skjedde ufattelig lite. Mitt Soria Moria er en realitet innen fem år. Jeg tror på forbrukermakta, jeg. Det gjør Reitan også.
DET ER VANSKELIG å spå, særlig om fremtiden. Men ifølge Jon-Frede er det det som skjer nå som er fremtiden. Det er nå eventyret virkelig starter. For Kolonihagen, for alle som trenger et puff til å legge om gårdsdriften til økologisk. For bøndene som allerede er der, og som nå får en mer forutsigbar, for de som lurer på om de skal satse på økologi – og ikke minst; for forbrukerne som kommer til å få bedre tilbud om flere økologiske alternativer. Til en bedre pris. Og da snakker vi om flere lokalproduserte råvarer og øko pluss, folkens.
