#bondeliv

Gården min har jeg kalt Jacobsen på Berg. Den ligger på Berg og jeg heter Jacobsen, sa småbruksbonden Mats Hegg Jacobsen til Kronprins Haakon, skuespiller Ingrid Bolsøe Berdal og et rom fullt av ledere og gründere på Sikt-konferansen i 2016. Publikum lo høflig, kanskje tenkte de at han fleipet; gårdsnavnet hørtes så opplagt ut. Men Mats fleipet ikke, han forsøkte å formidle noe viktig, nemlig at han har dype røtter. At forholdet mellom ham selv og gården er symbiotisk. Han prøvde å si: Jeg er min gård.
– Min familie har hatt gårdsdrift her siden 1800-tallet, syv generasjoner med meg. Her har vi drevet i pakt med den nordnorske naturen, forteller Mats i dag, mens han står på tunet sitt like utenfor Tromsø by, og ser seg rundt med stolthet.
Bak ham ligger to hvite kårboliger, en brun låve bygget på 60-tallet og noen små bygg som huser griser, sauer og høner. Bak der igjen troner fjellene på Kvaløya og Senja, og mellom dem leder Balsfjorden rett ut i Nordishavet. Landskapet er like dramatisk som situasjonen: Tromsø kommune har landets største nedgang i antall gårdsbruk, 29 prosent fra 2006 til 2015, mens landsgjennomsnittet var på 17 prosent nedgang. Troms Bondelag er bekymret, men Jacobsen er mer optimistisk. – Jeg har trua på at landbruk er framtida. Det må være det, for mat må vi ha.

MATS SKULLE egentlig bli verdensmester, ikke bonde. Han ble født på Ullevål sykehus en helt vanlig dag i september 1985. I Tromsø satt morfar Kjell G. Jacobsen og så på regnet som gjorde at han måtte vente enda litt med å ta opp potetene. Kanskje kjente han likevel på lettelse, en ny sønn i familien, nytt håp.
For foreldrene til Mats var som de fleste andre unge voksne på
80-tallet; fullstendig uinteressert i landbruk, noe som falt bestefar Kjell tungt for brystet. Han sendte de siste dyrene til slakt i 1989, men holdt på potetproduksjon til siste åndedrett.
Da Mats var seks år flyttet foreldrene fra Lørenskog tilbake til Tromsø. Mats elsket å sitte på i traktoren til naboen Helga, men ingen snakket om at han skulle ta over. I stedet satte Mats alle krefter inn på skole og håndball. Da han var 18 år fikk han tilbud om proffkontrakt for Haslum Håndballklubb i Bærum. Han skrev under og flyttet Sørpå.
– Drømmen var å spille på landslaget. Jeg ville bli verdensmester, sier Mats.

Jeg har trua på at landbruk er framtida. Det må være det, for mat må vi ha.

SOMMEREN 2006 var Mats nybakt sølvmedaljevinner i cupmesterskapet og tok sommerferien på gården for å hjelpe til å sette poteter. Framtida så lys ut. Enda bedre ble det da han møtte Lisa, en mørkhåret skjønnhet med glimt i øyet, som likte ham så godt at hun ble med til Oslo. De levde et lykkelig og urbant liv på Grünerløkka, Mats jobbet i transportsektoren ved siden av håndballen, og i 2009 ble sønnen Axel født.
– Planen var alltid at vi skulle flytte tilbake til Tromsø, i alle fall før Axel skulle på skole. Men så døde morfar i 2010 og alt lå liksom til rette for oss, sier Mats, som dermed sa nei til videre håndballkarriere, men ja til familie og forfremmelse på jobb.
Hans oppgave som leder var å effektivisere firmaet, noe som krevde mye reising og noen tøffe avgjørelser.
– Jobben var ganske enkel; plukk ut elementer som ikke lønner seg og få dem vekk. Men det stadige fokuset på profitt uten omtanke for mennesker og miljø gjorde meg trist, sier Mats.
Når han var hjemme så han hvordan jordene grodde igjen, og hvordan boligutbyggingen fra byen kom stadig nærmere.
– Jeg satt på et hotellrom i Oslo og kjente at jeg gikk glipp av livet til sønnen min. Alt føltes helt feil.
Han ringte til kona si og sa ”Lisa, jeg vil bli bonde.”
– Hun spurte om det bare var for å få lov å kjøre traktor, Mats ler. Han elsker å kjøre traktor.
– Jeg sa nei, hun sa ok, og jeg sa opp en godt betalt jobb. Jeg kommer aldri til å se den slags penger igjen, sier Mats. Uten anger.

I DAG ER GÅRDEN på Berg full av liv igjen. Mats og Lisa med sine to sønner, Axel på 8 år og Iver på 4 år, to hunder og foreldrene til Mats bor her også, begge pensjonerte og til hjelp på gården. Bjørns elektrikerkunnskaper er særlig nyttige, Anne Kirsti bidrar der det trengs. 80-tallets motvilje er borte. Fjøset er ryddet, det tok en hel sommer, og huser nå nærmere åtti geitekillinger hver sommer, Mats sitt spesielle prosjekt. På tunet tripper førti høner, og jordene er hjem til griser og villsau. Om sommeren beiter grisene i det lille skogholtet bak låven, mens sauene går til fjells, rett opp bak gården. Jordene brukes til produksjon av eget økologisk fôr og litt grønnsaker.
– Hele gårdsdriften er ikke Debio-godkjent ennå men det er et mål jeg jobber iherdig mot. Alt jeg gjør er økologisk, rent og til det beste for dyr, mennesker og miljø, sier Mats.

Å DRIVE SMÅBRUK er ikke enkelt uansett hvor du bor, men så langt nord er sesongen kort og været hardt. Mats visste dette da han tok fatt, så han spurte naboen Helga om råd. Hun produserer geitemelk, noe som resulterer i et stort antall hannkillinger som avlives. Hun foreslo at Mats tok noen killinger for å erfare dyrehold. Kanskje kunne han selge kjøttet også?
Han snakket med Lisa, de hadde lest om adopsjon av killinger, kunne de kanskje selge kjøttet før de avlet opp dyrene?
– Jeg la ut informasjon på Facebook og så for meg 10-15 dyr. Før jeg visste ordet av det hadde jeg adoptert bort 63 killinger!
Adopsjonsfamiliene fikk følge opp dyret sitt hele sommeren, de kom på besøk og Mats delte bilder av trivsel og stell på Facebook og Instagram. Når det var tid for slakt fikk familien både kjøtt og skinn. Hele dyret blir brukt. Det er god dyrevelferd, god mat og god økonomi.

DET FØRSTE MATS gjorde da Helga foreslo killinger var å kontakte en oppkjøper for kjøttet. Det var ikke vanskelig å finne en, men de ville bare ha bakparten, der det beste kjøttet sitter.
– Da ble plutselig halve dyret søppel, det var uaktuelt, sier Mats. Dessuten ønsket oppkjøperen mer kjøtt enn Mats planla å produsere.
– Det største problemet med å starte som liten bonde er at stortdriftstanken dyttes på deg fra alle kanter. Jeg vil ikke drive stort, jeg vil drive godt. Visst kan jeg produsere mer, men da må jeg effektivisere og du kan ikke effektivisere dyr. Livet tar den tiden det tar, sier Mats, som likevel ikke slipper unna maset.
– I begynnelsen fikk jeg høre over alt og hele tiden at hvis jeg skulle få nok betalt måtte jeg opp i volum. Det gikk en faen i meg, sier Mats, som produserte to tonn kjøtt, nesten et tonn økologiske grønnsaker og 15 000 egg i fjor. Alt ble solgt, alt ble spist, og Mats tjente en rimelig årslønn. Han har bevist at det går an.
– Jeg vil være jordbruker, ikke direktør eller administrator. Å være bonde er jo en slitsom jobb, det er dager jeg har lyst å gi meg, men det er også veldig givende. Når jeg hører om bønder som klager over jobben blir jeg litt oppgitt. Det er så vanlig å fokusere på det negative, men vi har verdens beste jobb, sier Mats.

Jeg fikk høre over alt og hele tiden at jeg måtte opp i volum. Det gikk en faen i meg.

FLERE ANALYSEBYRÅER påstår nå at det å være bonde er verdens mest trendy yrke, spesielt urbane bønder med småskalaproduksjon. Trenden henger sammen med flere ting, men de viktigste faktorene er bekymringen for miljøet og maten vi spiser, og troen på at et liv i pakt med naturen vil hjelpe. Stadig flere ønsker seg vekk fra fokuset på profitt, teknologi og automatisering.
Men at det er trendy synes ikke på statistikken. Siden 70-tallet har antallet gårdsbruk i Norge gått fra rundt 155 000 i 1969 til litt over 41 000 i fjor. Gjennomsnittsalderen på den norske bonden er 54 år, bare hver tiende bonde er yngre enn 40. Likevel opplever Norges Bondelag stor pågang av nye medlemmer. De har ikke hatt så mange medlemmer siden 1997 og ”det er en del trender i samfunnet som tyder på at vi kan bli enda større i fremtiden” sier lagets organisasjonssjef, Astrid Solberg, til Aftenposten.

OGSÅ ANDRE STEDER er trenden tydelig, som på sosiale medier. Det finnes 7,5 millioner bilder merket med hasjtaggen #farm på Instagram, og på Facebook finnes bønder med flere hundretusen følgere. I Norge er Mats en av de største bøndene på sosiale medier, med 3000 følgere på Facebook og nær 5300 på Instagram. I fjor fikk han også prisen ”Best på sosiale medier” av Digitalkonferansen, og engasjementet hans ble vektlagt av juryen til Årets unge bonde 2015: ”Vinneren ... utdanner befolkningen om det å bruke alle ressursene vi har ... og er med på å formidle gleden ved økologi, og hva denne måten å drive landbruk på gir av dyrevelferd, miljøgevinster og ikke minst god smak.”

SOM ÅRETS UNGE BONDE ble Mats invitert til Sikt-konferansen i 2016, Kronprinsens samlingspunkt for unge ledere med fokus på innovasjon. Mats skulle snakke om sin drivkraft, og begynte som nevnt med å fortelle hvor han kommer fra: Gården sin på Berg. Derfra har han funnet fram til hva som driver ham, ikke bare som bonde, men i livet. Han avsluttet med å sette ord på dette: ”Jeg er en ny bonde, men jeg forvalter en gammel arv. Jeg driver i spennet mellom innovasjon og tradisjon. Når man vet med seg selv at det man gjør har stor verdi så hjelper det godt på drivkrafta.”
For Mats har det å bli bonde rett og slett vært som å komme hjem.
– Jeg tenker ofte på at det er synd bestefar Kjell ikke får se meg gjøre dette, han ville vært så stolt og glad. På en måte er han her. Jeg føler jeg har fått noen gener som gjør dette enkelt for meg. Eller at noen der oppe passer på, sier Mats og setter seg i sin grønne John Deere, en gang bestefars, for å pløye til årets potetavling.