Himmelen vanner årets avlinger på den biodynamiske gården Vestre Aschim på Gran, og det kom ofte og mye vann denne veien i sommer. Kristin og Johan kan ikke gjøre noe med været, men de kan være med å påvirke hva du og jeg skal spise. Familien Swärd er opptatt av gamle kulturplanter. Grønnsaker, poteter og korn, utallige sorter som har gitt mat på bordet i generasjoner, for så å forsvinne parallelt med et større og mer systematisk og kontrollert landbruk. På gården dyrkes et stort antall gamle kornsorter, rundt 12 sorter hvert år, mens over 50 andre forskjellige sorter ligger og sover i sekker og dyrkes bare opp i små felt et år om annet for å holde liv i dem.
KORNET foredler de i egen steinkvern og selger ferdig mel til noen utvalgte butikker og til folk som kommer innom gården. – Vi dyrker kornsorter og -arter her som er mer enn 150 år gamle, sier Johan. – De aller eldste stammer sannsynligvis fra yngre steinalder eller bronsealderen.
Vi dyrker kornsorter og -arter her som er mer enn 150 år gamle.
Det er Kristin som er mest opptatt av de gamle potetsortene, vi får snakke med henne, sier Johan der vi tråkker rundt på det bløte jordet. Som barn og ung i midt-Sverige, forteller han, er han vokst opp med mandelpotet, de runde ble kun dyrket som dyrefôr. – Jeg har måttet lære meg å like disse da jeg kom til Norge. Jeg ristet på hodet i begynnelsen over alle som spiste dyremat, ler han.
Vi går inn på kjøkkenet for å høre mer om potetene, men Kristin er travel med å lage viltsuppe og bærterte til gjester og familie som fyller huset på denne tiden av året. Det dufter av kraft, kake og nybakt brød. – En god matopplevelse skal være en blanding av lukt, smak, syn og sosial kontakt, konstaterer Kristin og dekker på til én til. Så ble det middag og livlig prat om alt annet i stedet.
NESTE GANG jeg besøker familien er sommeren på hell og potetene er snart klare for innhøsting. Jorda er passe fuktig og passe varm. Poteter, grønnsaker og korn gror som de skal her i vesthellingene. Det er ingen dyr på gården, eneste som lukter fjøs er tønnen med neslevann som Kristin har brukt på noen skadedyr på grønnsakene. Ellers er det grønnkompost som gjelder. – De små krypene i jorda gjør jobben godt nok, sier Kristin, – mikroorganismene og meitemarkene ordner det hele. Ser vi antydning til tørråte tar vi det manuelt. Men vi har jo ikke så store områder.
For noen år tilbake fikk Johan en potet av en svensk kollega som han igjen hadde fått på et kooperativ i Tsjekkia. – De mente den kunne være interessant for oss her i Norden som har problem med tørråte, forteller Johan. – Svensken dyrket poteten noen år og opplevde den som meget sterk. I Skåne, der han bor, hadde de et år enorme problemer med tørråte. ”Tsjekkern” derimot, poteten har ikke noe navn, var helt fri for soppen. Den har aldri vært angrepet her heller. Det hadde jo vært interessant om noen fra et forskningsmiljø i Norge ville prøve ut denne, de kan få knoller av oss, sier Johan.
Kristin mener markedet i Norge i dag har sett seg blinde på noen få, konvensjonelle sorter, i stedet for kanskje å finne frem til de individene, poteter er individer, med visse andre egenskaper enn bare utseende og stordriftsfordeler. – Det burte vært en hyppigere dialog mellom oss som dyrker poteter og miljøene som forsker på potet, mener hun. – Vi ”forsker” jo mye vi også, og kan oppdage ting som forskere ikke ser, kanskje fordi de ikke ser etter det. Jeg mener vi kan utfylle hverandre.
– Hvilke potetsorter dyrker dere mest?
– Det varierer litt, i år er det mest Pimpernell, litt Ostara og én med baltisk opprinnelse uten navn. Også har vi Jens da, en viktig sort for oss som vi liker godt. Noen kunder vil ha nettopp denne, sier Kristin og forteller historien om hvordan Jens så dagens lys, nettopp her på Hadeland. Antagelig er opprinnelsen akkurat slik som andre potetindivider gjennom årtusener har sett dagens lys, via tilfeldigheter.
OPPHAVSMANNEN var en småbruker på Hadeland. Jens Jensen lever fremdeles, er over 90 år nå, og jobbet i sin tid som lagersjef hos Helios. Under et studiebesøk hos Hoff potetindustrier fikk han noen tyske knoller som potetbedriften hadde forkastet. De hadde bare et nummer, ikke noe navn, og Jens tok dem med hjem til småbruket og satt dem ned ved siden av Pimpernell som han hadde i åkeren. På høsten fikk riset fine potetepler, frukten som vokser frem i blomsten, der frøene til nye potetplanter sitter. Riset hev han på komposten sammen med riset fra Pimpernellen. Neste sesong oppdaget han at noen av poteteplene hadde spiret, og i løpet av sommeren vokste det nye potetplanter i komposten. Potetknollene som etter hvert grodde frem var pene, mørke røde i skallet og veldig gule i kjøttet. En fast og fin potet som smaker mer enn Pimpernellen gjør. Litt populært sagt; et helt nytt individ som etter Kristins mening har fått det beste fra mor og far. Dette var på slutten av 90-tallet og Jens forsatte å dyrke dem og lagre settepoteter.
– Men han var egentlig ikke er så begeistret for denne poteten selv, så på et tidspunkt ba han oss om å dyrke dem, forteller Kristin. Så vidt vi vet dyrkes den bare her på Hadeland, hos noen andelslandslandbruk og på et par gårder i Stange.
– Det er vel ingen hemmelighet at dere bedriver litt sivil ulydighet? Å ta poteter herfra og derfra og stikke dem i jorda er vel strengt tatt ikke lov?
– Vi har nok brutt loven noen ganger ja, humrer Johan. – Men du skal vite at resultatet av det vi dyrker er helt lovlig! Du kan godt kjøpe potetene våre uten å gjøre noe ulovelig, men du har heller ikke lov til å sette dem i jorda. Da er det sagt…
VIS A VIS det staslige stabburet, antagelig Hadelands største, ligger låven. Her lagres kornet og potetene. Swärds egen genbank, relativt ubeskyttet, med utallige sorter urkorn i poser og sekker og små hauger med settepoteter; Blå Dalsland, Kjøttpotet, Hvit, Verona, Blaue Schweden, Vitelotte, Rote Emalie, Æggeplomme, Bamberger Hornchen, Rosa Tannenzapfen, Highland Burgunder Red, Asparges Potet, Blå Kongo og Mandelpotet, for å nevne noen. Vakre og smakfulle individer, hvorav noen av dem pryder forsiden vår denne gangen.
Takket være ildsjeler som Kristin og Johan kan vi av og til få smake noe annet enn hvetemel og Beate. For selv om andre og mer profesjonelle genbanker holder liv i mangfoldet de også, er det ikke så ofte at lagervarene når ut til oss forbrukere.
swardkristin@gmail.com
